I mai 2017 sendte Tore Græsdal søknad til Bydel Gamle Oslo om assistanse til å være pappa for Fredrik, som da var baby. Græsdal trengte borgerstyrt personlig assistanse (BPA)
– Jeg søkte om bistand til å løfte Fredrik, og dermed få kontakt med sønnen min. Da saksbehandleren var på hjemmebesøk i 2017 følte jeg meg ordentlig forstått, sier Oslo-mannen.
Følte seg lurt
I august 2017 kom avslaget: «Bistand til barnepass […] er ikke en oppgave som skal utføres av kommunen». Bydelen begrunnet dette med at barnepass ikke er en nødvendig helse- og omsorgstjeneste. Saksbehandlerne tolket helse- og omsorgstjenesteloven da de avslo Græsdals BPA-søknad.
– Bydelen vred bistand til å få kontakt med sønnen min til å bli barnepass. Jeg følte meg lurt, sier Tore Græsdal.
I en erfaringsrapport om BPA utarbeidet av Uloba, framgår det at flere andre funksjonshemmede foreldre er blitt nektet BPA-timer til å være pappa eller mamma de siste årene. Les mer i artikkelen «Får ikke assistanse til å ivareta sine barn» (lenke).
Krever svar
I august 2018 ga Fylkesmannen i Oslo og Akershus Tore Græsdal medhold i sin klage på bydelens avslag. Vedtaket fra fylkesmannen avklarer likevel ikke det overordnede spørsmålet: Har kommunale saksbehandlere lov til å møte funksjonshemmede foreldre med påstanden om at kommunene ikke har ansvar for assistanse til å fylle foreldrerollen?
I årenes løp har en rekke foreldre, organisasjonsfolk og politikere krevd at myndighetene svarer på dette spørsmålet.
Husmo-saken
Tilbake i 2009 presset stortingsrepresentant Bent Høie (H) på. At Inge Husmo vant kampen for å få BPA-timer til å være pappa måtte skape presedens: «Skal andre [funksjonshemmede foreldre] slippe å ta samme kampen må Helse- og omsorgsdepartementet klargjøre prinsippene fra saken med Randabergmannen i et rundskriv til kommunene slik at det blir felles praksis på dette området i hele landet», skrev Høie til daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen (ekstern lenke).
(Artikkelen fortsetter under fotografiet.)
Les mer om Husmo-saken nederst i artikkelen.
Relevant å ta hensyn
På Bent Høies vakt som Helseminister med ansvar for BPA ble det sendt tydelige signaler til funksjonshemmede foreldre. I Helsedirektoratets Opplæringsbok om BPA (ekstern lenke) fra 2015 heter det: «I vurderingen [kommunen gjør av hvem som skal få BPA] vil det være relevant å ta hensyn til hvorvidt en slik organisering kan bidra til å legge til rette for […] å ivareta foreldreoppgaver.»
(Artikkelen fortsetter under fotografiet).
I sitt rundskriv til kommunene om BPA fra 2015 kommuniserte Helse- og omsorgsdepartementet det samme budskapet med langt mer generelle vendinger (ekstern lenke til rundskrivet om BPA).
Les mer i artikkelen «BPA på Høies vakt» (lenke).
Hensikten var frigjøring
Vel to år senere, i februar 2017, sendte Høie et usedvanlige skarpt brev til landets ordførere. Der blir kommunene oppfordret til å «ta i bruk frigjøringsverktøyet BPA». Det kan sette funksjonshemmede «i stand til en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre». Høie benytter anledningen til å minne ordførerne på at rundskrivet eksister (lenke til Høies brev til ordførerne).
Høie synes å signalisere at det veiledende rundskrivet ikke har bidratt til å gjøre BPA til et frigjøringsverktøy. I regjeringsplattformen fra januar 2018 (ekstern lenke) bebuder i alle fall Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet at de skal stramme skruen:
«Regjeringen vil […] sikre at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) fungerer etter hensikten.»
I tenkeboksen
Hva skal så til for å sikre funksjonshemmede foreldre «praktisk assistanse til å få bakt bollene, eller klemt ut tannkrem på tannbørsten», som Bent Høie argumenterte for i 2009 (ekstern lenke)?
Ansvarlig statsråd Åse Michaelsen har ikke konkludert. I januar 2018 ble hun eldre- og folkehelseminister, med ansvar for BPA.
Det som er klart er at tjenesten BPA per i dag er forankret i helse- og omsorgstjenesteloven. Det betyr at kommunale saksbehandlere er pålagt å bruke denne loven når de behandler BPA-søknader.
Uklare svar
«Jeg forventer at kommunene følger loven», skriver Åse Michaelsen (Frp) i et e-brev.
Hvordan skal så kommunene tolke loven?
– En kommune forstår helse- og omsorgstjenesteloven dit hen at den aldri skal innvilge og utføre assistansen funksjonshemmede foreldre med assistansebehov trenger for å være omsorgspersoner for egne barn. Kommunen begrunner sin forståelse av loven med at assistanse til å gjennomføre slike oppgaver ikke en nødvendig helse- og omsorgstjeneste. Har norske kommuner adgang juridisk sett til å avslå på dette grunnlaget?
Michaelsen svarer ikke på spørsmålet, men skriver dette i e-brevet:
«[…] for å sørge for at den enkelte får forsvarlige tjenester skal kommunen gjøre en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Dette gjelder også for brukerstyrt personlig assistanse. Så vil jeg understreke at hvis noen mener at de ikke får tjeneste de har krav på er, det viktig at de klager til fylkesmannen. Fylkesmannen vil da gå inn og vurdere om kommunen overholder lovens krav.»
Tore Græsdal er blant de ressurssterke som orker å klage til fylkesmannen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga ham til slutt medhold i sin klage. Men ventetiden på 14 måneder fra søknaden ble sendt kommunen til BPA ble innvilget gikk på helsen løs.
– Min kone og jeg har klamret oss fast, og prøvd å få hverdagene til å gå. Vi har nesten ikke vært utenfor døren på 14 måneder, uttalte Græsdal i artikkelen «Pappa seiret i BPA-feide» (lenke).
Kan fylkesmannen så avklare? Vil kommuner som fraskriver seg ansvar for å sikre funksjonshemmede foreldre assistanse overholde kravene som følger av helse- og omsorgstjenesteloven?
Fylkeslege Jan Petter Odden uttaler seg på generelt grunnlag. I et e-brev skriver han blant annet:
«Det avgjørende i hver enkelt sak er brukers behov ut fra en helse- og sosialfaglig vurdering. I noen tilfeller vil bistand for å klare foreldreoppgaver kunne falle inn under helse- og omsorgstjenester. Dette er ikke en selvfølge, men må som nevnt over vurderes konkret i hver enkelt sak.»
(Artikkelen fortsetter under fotografiet).
Loven er problemet
Pappa Tore Græsdal mener BPA-ordningen ikke vil fungere etter hensikten så lenge regjeringen begrenser seg til å «forvente at kommunene følger loven».
– Det er BPA-lovgivingen som er for vag. Det må skje noe med ordlyden slik at kommunene ikke kan vri seg unna. Det er utelatt noen bokstaver der. Det har store konsekvenser for noen av oss, sier Uloba-medlem Tore Græsdal.
Hva vil så regjeringen gjøre for å «sikre at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) fungerer etter hensikten»?
Regjeringen antyder selv hva svaret må bli i Stortingsproposisjonen om rett til BPA (ekstern lenke):
«Forslaget [om å rettighetsfeste BPA] er en del av regjeringens arbeid med å følge opp intensjonen i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne».
På området assistanse til selvstendig liv er intensjonen med konvensjonen klar:
Norge skal sikre funksjonshemmede «tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem […], og tilgang til den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet […]. (Se artikkel 19 i konvensjonen – ekstern lenke).
FN-komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne har forklart at dette innebærer at staten må sikre funksjonshemmede «støttetjenester som gjør det mulig å være forelder […].»
Tilslutning til FN-konvensjonen må føre til at statene «opphever og avstår fra å vedta nye lover, retningslinjer og strukturer som opprettholder eller skaper barrierer for tilgang til støttetjenester […].
Hentet fra:
CRPD.GC.18.R.1-ENG_NO_TRA_kommentarer til CRPD artikkel 19 oversatt til norsk
Lovforankring av BPA
Siden 2012 har borgerstyrt personlig assistanse (BPA) vært forankret i helse- og omsorgstjenesteloven (ekstern lenke). § 3-8 pålegger kommunene å ha BPA på sin tjenestemeny. Kommunene plikter å vurdere alle søknader om BPA, uavhengig av hvor gammel eller hvor omfattende assistansebehovet til søker er.
Fra 1. januar 2015 kan funksjonshemmede under 67 år med et assistansebehov på 25 timer eller mer, kreve å få sin assistanse i form av BPA. Dette er slått fast i § 2-1 d. i pasient og brukerrettighetsloven (ekstern enke).
Fra 2000 til ut 2011 var BPA forankret i sosialtjenesteloven.
Fedrene har kjempet
I 2008 avslo Randaberg kommune Inge Husmos søknad om BPA-timer til å være pappa. Med Uloba i ryggen svarte Husmo med å gå til sak mot Helsedepartementet. Det fikk Regjeringsadvokaten til å instruerte kommunen til å omgjøre avslaget
Til Stortinget sa daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen at sosialtjenesteloven åpner for at andre kan få BPA til å være foreldre (lenke til Stortinget.no).
Hansen ga i 2009 Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere om det var nødvendig å sende brev til fylkesmennene. Brevet ville kunne klargjøre at kommunene må ta med behov for assistanse til aktiviteter og samvær med familie og barn, når de vurderer BPA-søknader. I 2018 kan ikke Helsedirektoratet svare på om de sendte brevet.
Les om funksjonshemmede Tore Græsdals kamp i artikkelen «Parkert pappa» (lenke) og i artikkelen «Pappa seiret i BPA-feide» (lenke).