Opprøreren

I 2009 begynte Sebastian med stand up. 25 år gammel. Eller kanskje han begynte lenge før, for da han som storebror fikk seg lillesøster sa han: Mamma, hun har jo både armer og bein, er ikke det kult? 

Det var ikke like kult da han ble født, har han fått høre. Moren hans holdt på å dø under fødselen. Faren hans fikk beskjed om at sønnen deres ikke ville overleve, armer og bein hadde han jo heller ikke. 

Men han overlevde. Både moren og han.

Han kommer fra en skikkelig vestkantfamilie. Eller i hvert fall mammaen hans er «vestkantfrue». Pappa er siviløkonom og sunnmøring. De ville at Sebastian skulle bli advokat, han hadde det jo i kjeften, men nei, han ville ikke bli advokat. Aldri vært streit, aldri vært flink til å følge regler. 

Han er blitt kunstner. Skuespiller, komiker og danser. Egne forestillinger og show. Han har reist rundt. Bodd i Italia, i Sør-Afrika og i Mosambik. 

Han er opptatt av politikk. Av frihet. Han liker ikke hvordan Vesten og Kina herjer rundt med fattige land bare fordi de er mektigere. Han har alltid støttet palestinernes frihetskamp. Politisk er han radikal og til venstre. Pappa, siviløkonomen, blir rasende når jeg diskuterer politikk med ham, men det får han bare tåle. 

Han liker ikke urettferdighet. Det er så enkelt som det. De som tar på bekostning av andre. Samtidig hater han janteloven. Han vet at det er minst én ting han er veldig flink til: Å lese mennesker. Moren hans sa til ham at det var en ting han ikke kunne tillate seg å bli, nemlig sjenert. Du må kunne be mennesker om hjelp. Han tror at det er en av årsakene til at han er blitt flink til å lese mennesker. Se hva de sier med kroppen, med blikket, med øynene, den ordløse kommunikasjonen. Det hjelper ham når han opptrer. Å kunne lese et rom, føle energien. Han vet også hva han ikke er flink til: Til å holde kjeft. Det renner over. Det kommer for mye. 

Det største i livet? Det fineste, det vakreste, det mest lærerike. Han har en sønn: Adam.

Han har sønnen femti prosent av tiden. Han prøver å lære sønnen sin ting, vise ham hva som er viktig, men ofte ender det med at det er sønnen som lærer ham noe: Pappa, du må ikke la ting gå så inn på deg. Chill. Han er blitt tøffere. Han vet at å tape et slag, det betyr ikke at du har tapt krigen. Slikk sårene og forsøk igjen.

Han er med på en rettighetskamp. Han ser linjene. Sammenhengene. Kampen til skeive, mot rasisme, mot kolonialisme, for likestilling, for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det er de samme kampene: Mennesker må bli sett på som mennesker. Utover hans egen kamp, er den kampen han kanskje har engasjert seg mest i vært #Metoo. Han har sett hvordan enkelte menn bruker kvinner, presser seg på dem, sniker seg inn, presser. Han merker den underliggende skepsisen til menn når han kommer inn i et rom, og kvinnene blir oppmerksomme mot ham. Han stjeler alltid rommet, enten han vil eller ikke, og det trigger dem, hvordan våger han? De vil dominere andre. 

Om han er religiøs? Jo, han tror på en Gud. Det må være noe, må det ikke? Dette enorme vi er med på, det må da finnes en Gud? Han ler, han sier at han tror at Gud er en kvinne og at hun snakker swahili? Hvorfor akkurat swahili? Han snakker mange språk. Norsk, engelsk, italiensk, portugisisk og swahili, og swahili er det vakreste. En vakker kvinne som snakker swahili, selvfølgelig er Gud slik.