Superpappaen

Det han er blitt fortalt: At han var en aktiv gutt. Ualminnelig aktiv. Smilte, løp og klatret. Dette var Kongo tidlig på syttitallet. 

To år gammel får han poliomyelitt. I 90 prosent av tilfellene får man det såkalt asymptotisk, uten, eller med svært lette, symptomer. Mindre enn 1 prosent av de smittede utvikler såkalte pareser. Han blir en av dem.  

Det han er blitt fortalt: At han blir veldig svak. Kan ikke stå, ikke sitte, bare ligge. To åringen ligger. Selv husker han ingenting av det. Det venstre beinet må amputeres, der får han protese. Det høyre må han bruke skinne på. Han må lære seg å gå med krykke. 

Det husker han. Han begynner på skolen. Han har lett for det. Blir en av de flinkeste i klassen. Han får venner. Han blir også plaget, mobbet. Han sier at i Kongo så er det enda mer fordommer mot mennesker med funksjonsnedsettelse enn i Norge. Der er det få som tror at de kan bli til noe. 

Han blir til noe. Han utdanner seg innen økonomi og administrasjon. Han blir regnskapsfører på et sykehus.  

Har du hørt om folkemordet i Rawanda? I løpet av 100 dager i 1994 blir et sted mellom 500 000 og 800 000 tutsier drept av majoritetsbefolkningen som er hutuer. Naboer dreper naboer ved hjelp av macheter. Folkemordet tar slutt da en tutsi-gerilja invaderer. I 1996 smitter borgerkrigen i Rawanda over i Kongo. Det er kamper overalt rundt ham. Krigen som har begynt er nesten ukjent i Norge, men den er blitt kjent som den første afrikanske verdenskrigen, La première guerre mondiale africaine. Frem til og med 2008 kostet denne krigen over 5,4 millioner mennesker livet, omtrent hele Norges befolkning 

Hvordan skal han klare seg i en krig? Han må ha protese, må ha skinner. En venn forteller ham om Norge.

Han får turistvisum og i november 2001, 33 år gammel, kommer han til Norge. Det han husker? Kulden, mørket og snøen. Han kommer fra et grønt land hvor det regner mye, men hvor det er stabilt varmt, men ikke stekende hett. 

Han kommer til Lillehammer, etter noen måneder søker han om asyl. Han blir sendt til Gausdal. Han får seg raskt jobb med å hjelpe andre kongolesiske flyktninger, han tar enda en utdannelse og blir lærer. 

Og han møter kona si. Han smiler bare han nevner henne. Han sier at i Kongo er det vanskelig for en mann med funksjonsnedsettelse å finne kjærligheten. Selv om en kvinne skulle bli forelsket i deg, så er det vanskelig for henne å se forbi alle andres fordommer. 

Han elsker henne. Hun elsker ham. De gifter seg. I dag har de seks barn. Fem døtre og en sønn. De tre eldste klarer seg bra, og har flyttet hjemmefra. De tre yngste bor fortsatt hjemme.