Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen.
Alle som har sett NRKs «Makta», vet at Ap var selveste likestillingspartiet i Norge. Nå er det historie – eller er det bare sånn at likestilling ikke gjelder for funksjonshemmede?
Assistansen til funksjonshemmede handler om likestilling og retten alle har til likestilte liv – uansett hvor i landet du bor. Nå er det omlag 3.000 som får assistanse, mens det er mer enn 14.000 som har rett på det, skriver Vibeke Marøy Melstrøm.
Av Vibeke Marøy Melstrøm, generalsekretær i Uloba Independent Living Norge
For snart tre år siden var jeg medlem av et offentlig utvalg som leverte NOU 2021:11, «Selvstyrt er velstyrt». Et samlet utvalg mente assistansen funksjonshemmede trenger, handler om likestilling, om retten vi har til å leve selvstendige liv og delta i samfunns- og arbeidsliv som alle andre.
Et flertall i utvalget mente at dette må gjelde likt for alle, uavhengig av hvor vi bor. Assistansen må derfor forvaltes av staten, akkurat som assistansen for å delta i arbeid nå forvaltes av Nav.
Selv var jeg sammen med tre andre funksjonshemmede som fremmet et helhetlig lovforslag for alle som trenger assistanse, uavhengig av alder, hvor mye assistanse som trengs, når og hvor du trenger assistanse.
Siden har det gått tre år. Og siden den gang har et annet offentlig utvalg, med NOU 2023:13 med den treffende tittelen «På høy tid», også foreslått at assistansen vi trenger skal være et likestillingsverktøy. En helhetlig assistanseordning forvaltet likt for alle og derfor av staten og ikke av kommunene.
Vibeke Marøy Melstrøm er generalsekretær i Uloba Independent Living Norge.
Vi har hatt to vedtak i Stortinget som har etterlyst handling fra en Ap-ledet regjering. Ingenting har hendt.
Det Arbeiderpartiet og den politiske ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet har servert de siste ukene, i Stortinget og i mediene, må være noen av de mest pinlige øyeblikkene i historien til likestillingspartiet Ap. Det startet med at Høyre i TV 2 etterlyste stortingsmeldingen som Stortinget etterlyste for litt over et halvt år siden. Statsråd Ingvild Kjerkol kunne svare at hun hadde mye å gjøre, og ikke kunne si når hun kunne levere det Stortinget har bedt om.
Det Arbeiderpartiet og den politiske ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet har servert de siste ukene, i Stortinget og i mediene, må være noen av de mest pinlige øyeblikkene i historien til likestillingspartiet Ap.
Det fortsatte med at Høyre tok initiativ til et flertallsvedtak i Stortinget med krav om at regjeringen må legge frem et forslag til endring av assistanseordningen som funksjonshemmede er avhengig av, i 2024. Statsrådens svar i debatten var at hun hadde andre ting å holde på med.
I TV 2 den 22. februar kunne hennes statssekretær forklare at det fortsatt var slik at de hadde mye å holde på med, og at dette med vår assistanse kanskje fortsatt burde være en del av helselovverket.
Ifølge statssekretæren er regjeringen opptatt av at funksjonshemmede skal behandles likeverdig – som om det er noe nytt at grunnleggende rettsprinsipper også skal gjelde funksjonshemmede. Det hun og Arbeiderpartiet burde ha sagt, er at funksjonshemmede skal være likestilte borgere i Norge.
Det som da slukker lyset, er at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon velger å blokkere, prioritere oss ned og fortsette å parkere assistansen vi trenger i helselovverket.
Vi er vant til å bli ignorert, oversett og parkert som pasienter og klienter av helse- og omsorgsvesenet. Selv har jeg vært med på å utvikle assistanseordningen for funksjonshemmede sammen med mange flotte kollegaer og aktivister de siste tretti årene.
Drahjelpen fra politikere har vært beskjeden, men fra tid til annen glimter det til. Nå er det altså Høyre som sammen med SV, Frp og de andre opposisjonspartiene setter krav til at assistansen vi trenger skal være et verktøy for likestilling og samfunnsdeltagelse.
Det som da slukker lyset, er at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon velger å blokkere, prioritere oss ned og fortsette å parkere assistansen vi trenger i helselovverket. Fortsette å parkere oss som klienter og pasienter.
Verken Ap eller helsestatsråden kan skylde på at de ikke vet. De som skrev for utvalget som jeg var en del av, jobber i hennes eget departement. Som det står i utredningen, er det nå omlag 3.000 som får assistanse, mens det er mer enn 14.000 som har rett på assistanse.
Stortingsflertallet har sagt sitt. Det som gjenstår, er at likestillingspartiet Ap hører etter. Det er på tide nå.
Spør vi statsforvalterne er manglende assistanse på klagetoppen. Klagene er flere enn før, og statsforvalterne gir medhold i flere klager enn før. I noen kommuner kan du bruke assistansen du får, sånn at du kommer deg på jobb. I andre må du ha behov for mer enn 25 timer assistanse for at du i det hele tatt skal få assistanse til å kunne takle egen hverdag med jobb og familieliv.
Forskjellene er mange og store, og har ofte helt absurde utslag som hindrer folk i å ta utdanning, være i arbeid og være sammen med venner og kjære.
Det er strengt tatt ingen vei utenom. Også kommunene og deres interesseorganisasjon KS har gjentatte ganger sagt det samme som oss: Assistansen vår handler om likestilling og retten alle har til likestilte liv – uansett hvor i landet du bor.
Det gir ingen mening å gjøre oss til en del av helselovverket og salderinger i enkeltkommuners budsjett. Og stortingsflertallet har sagt sitt. Det som gjenstår, er at likestillingspartiet Ap hører etter. Det er på tide nå.