FNs bærekraftsmål nr. 4 sier at statene skal sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle. Men «alle» ser ikke ut til å omfatte funksjonshemmede.
I Norge er grunnskole en rett og plikt for alle, heter det i opplæringslovens paragraf 2-1. Alle under 24 har også rett til videregående utdanning, står det i paragraf 3-1. Innenfor rammen av dette lovverket forvalter kommuner og fylker utdanning i grunn- og videregående utdanning, herunder ressurser for tilrettelegging for den enkelte. Kommunene har også ansvar for BPA etter helse- og omsorgstjenesteloven. BPA kan benyttes også av unge under 18 år, blant annet knyttet til assistanse på utdanningsstedet.
Kommunale rammer blir hindringer
Utfordringen er at de rettigheter som er gitt den enkelte knyttet til utdanning skal skje innenfor rammer som settes av den enkelte kommune og fylkene. De vil kunne sette grenser for assistansebehovet av hensyn til budsjettbegrensninger, slik at assistansebehovet til den enkelte ikke blir realisert.
Hensikten med opprettelsen av Statens lånekasse i 1947 var at flere kunne studere, uavhengig av økonomiske forutsetninger. Høyere utdanning i Norge er gratis, men det er ikke en lovfestet rett til å ta høyere utdanning. Imidlertid skal alle kunne søke, og kunne få muligheten til å ta høyere utdanning, Høyere utdanning er også et ansvar som staten har, i form av universiteter og høyskoler som er en del av statlig forvaltning og en felles lovgivning for statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Kommunene, som ellers har ansvar for BPA etter gjeldende lov, kan derfor mene at det er staten som har ansvar for assistansen den enkelte trenger i høyere utdanning. For mange kan det derfor være krevende å få BPA til å ta høyere utdanning.
Det er for enkelt å slippe å tilrettelegge
Hensynet til funksjonshemmede er hjemlet i universitets- og høyskoleloven §4-3 (5). I denne heter det at universiteter og høyskole skal legge til rette for at funksjonshemmede skal kunne ta høyere utdanning. Det kan også omfatte assistenter, tilsvarende BPA. Imidlertid er det satt grenser for dette i loven. «Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for utdanningsinstitusjonen. I denne vurderingen skal det legges særlig vekt på tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for disse studentene, kostnadene ved tilretteleggingen og institusjonens ressurser». Implikasjonen er at mange funksjonshemmede studenter ikke får den tilrettelegging og assistansen de trenger for å kunne velge å ta og fullføre høyere utdanning.
Alle mennesker har rett til utdanning
Utdanning er ofte nøkkelen til et selvstendig voksenliv. Funksjonshemmede er særlig avhengig av utdanning for å komme ut i arbeidslivet, og en utdannelse gir flere valgmuligheter senere i livet. Derfor er det særlig viktig at utdanningsinstitusjonen er tilgjengelig og inkluderende.
FNs bærekraftsmål nr. 4 handler om at alle mennesker i alle land skal ha rett til å gå på skole. «Alle» inkluderer selvsagt også funksjonshemmede. Et delmål er å «[..] sikre lik tilgang til alle nivåer innenfor utdanning og yrkesfaglig opplæring for sårbare grupper, inkludert personer med nedsatt funksjonsevne (…)» (delmål 4.5). Dette betyr at norske myndigheter skal sørge for at funksjonshemmede skal ha den samme tilgangen til utdanning som andre. Videre står det at statene skal «Etablere og oppgradere utdanningstilbud som ivaretar hensynet til barn, personer med nedsatt funksjonsevne og kjønnsforskjeller, og sikrer trygge, ikke-voldelige, inkluderende og effektive læringsomgivelser for alle» (delmål 4.a).
Funksjonshemmede elever møter lavere forventninger
Funksjonshemmede unge faller mer og mer utenfor, ifølge Forskning.no. Der funksjonshemmede barn skulle inkluderes med jevnaldrende, blir de i virkeligheten blir de satt mer utenfor, jo eldre de blir. Forskerne Jan Tøssebro og Christian Wendelbo ved NTNU samfunnsforskning, mener at vi ikke har oppnådd målene om inkludering. De skriver: «De færreste går i en ordinær skoleklasse i videregående. Bare tre av ti er sammen med sine jevnaldrende klassekamerater mot slutten av skoleløpet». Ifølge forskerne forventes det også mindre av disse elevene. Det får konsekvenser for livet etter skolen.
Les Forskning.no sin artikkel “Overraskende få funksjonshemmede fullfører videregående” (lenke).
På 1970- og 1980-tallet ble det gjennomført en nedbygging av spesialskoler i Norge, men nå ser vi igjen at antallet elever som går i spesialskoler og spesialklasser/grupper øker (Ulobas tilstandskartlegging 2019). Vi ser en ny tendens til segregering, på tross av at denne typen tilbud ble bygget ned for bare få tiår siden.
Flere funksjonshemmede barn går på spesialskoler
Ulobas tilstandskartlegging for 2019 finner at unge under 40 år i større grad enn eldre enn faller ut av samfunnet. De siste tiårene har politikere og byråkrater styrket samfunnsstrukturer som diskriminerer mange unge funksjonshemmede, spesielt dem som blir sluset inn et «løp» som fører til segregering (Tøssebro og Wendelborg: 2014). Antallet elever som går i spesialskoler og spesialklasser/-grupper har økt de siste årene.» Dette kan tyde på at Norge nå går feil vei, på tross av gjentatte intensjoner om inkludering. Når vi i tillegg ser en storstilt utbygging av større institusjoner i kommunene, underbygger det denne tilbakegangen, til tross for mål om inkludering og likestilling.
Dropper ut av videregående
Mange unge med fysiske funksjonsnedsettelser dropper ut av skolen tidligere enn jevnaldrende. Normale utdanningsløp, også for funksjonshemmede, har lenge vært et mål, men tall fra NOVAs undersøkelse «Alle skal med?» fra 2014 viser at hele 64 prosent av barn med fysiske funksjonsnedsettelser ikke fullfører videregående, mot kun 17 prosent i befolkningen for øvrig.
NOVA-forsker Jon Erik Finnvold, som står bak studien, tegner opp «et lite oppløftende bilde av funksjonshemmede som gruppe når det gjelder utdanning og yrkesaktivitet». Funksjonshemmede elever blir tatt mye ut av klasseromsundervisningen og får spesialundervisning utenfor klasserommet. Undersøkelsen viste at «64 prosent av utvalget hadde grunnskole som høyest fullførte utdanning – mot kun 17 prosent i befolkningen for øvrig. Bare 17 prosent i utvalget hadde universitets- og høgskoleutdanning, mot 41 prosent i befolkningen ellers» (samme intervju). Finnvold trekker også inn de sosiale faktorene og har kommet fram til at barn som i liten grad har sosial kontakt med jevnaldrende har «reduserte sjanser til å komme seg videre i utdanningsløpet etter grunnskolen»
BPA – en nøkkel for å lykkes
Mange funksjonshemmede er særlig avhengig av utdanning fordi manuelt arbeid ikke er et alternativ. Derfor er det spesielt viktig å ha en utdanning som fører fram til et yrke man faktisk kan utføre. Forskning fra Bufdir viser at høyere utdanning er særlig viktig for at funksjonshemmede skal komme seg inn på arbeidsmarkedet, og «Blant unge voksne med nedsatt funksjonsevne er andelen som tar høyere utdanning klart lavere enn i befolkningen for øvrig.»
Les Bufdirs side om funksjonshemmede og utdanning (lenke).
Her er også Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) viktig. For å klare å stå i et utdanningsløp er det å ha tilstrekkelig assistanse svært viktig. Mange trenger assistanse på studiestedet, men det er også viktig å ha nok assistanse ellers i hverdagen for å sørge for at den går rundt. Først da er man i stand til å ta en utdanning. Derfor er BPA en viktig nøkkel for at Norge skal oppfylle bærekraftsmålene med tanke på funksjonshemmede.
Funksjonshemmede barn ekskluderes fra nærskolene sine
En fersk rapport fra NTNU i Trondheim, bestilt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), viser at manglende universell utforming ekskluderer mange funksjonshemmede fra å gå på nærskolen sin. For å gjennomføre et utdanningsløp, er mange funksjonshemmede avhengig av at studiestedet er universelt utformet. Rapporten viser imidlertid at mange skoler venter med å oppfylle kravene om universell utforming til det kommer en funksjonshemmet elev til skolen.
Tallene vedrørende fullført videregående skole og universell utforming av skolene kan til sammen tyde på at allerede tidlig i skoleløpet blir det vanskelig for mange å følge en «normal» skolegang. Forskningen viser også at dette lett forplanter seg videre, slik at mange ikke når høyere utdanning og arbeidsliv.
Flere funksjonshemmede enn før faller utenfor normalskolen. Jo eldre barna blir, desto flere faller utenfor. I videregående skole går få funksjonshemmede i en ordinær klasse. Bare tre av ti er sammen med sine jevnaldrende klassekamerater mot slutten av skoleløpet, skriver Forskning.no. De møter få faglige krav, sier forskerne, som har fulgt familiene til funksjonshemmede barn og ungdom gjennom mange år. De færreste går i en ordinær skoleklasse i videregående, og det forventes lite av dem faglig, noe som får konsekvenser for livet etter skolen.
Les Forsking.no-artikkelen “Funksjonshemmede unge faller mer og mer utenfor” (lenke).
En rekke hindere i høyere utdanning
Ny forskning viser at hver tiende student med nedsatt funksjonsevne må droppe førstevalget på grunn av fysiske og pedagogiske barrierer. I funksjonshemmedes utdanningsløp er det nå lite inkludering av funksjonshemmede, sier forsker Jan Tøssebro.
I bærekraftsmål 4.5. står det at statene innen 2030 skal avskaffe kjønnsforskjeller i utdanning og opplæring og sikre lik tilgang til alle nivåer innenfor utdanning og yrkesfaglig opplæring for sårbare grupper, inkludert personer med nedsatt funksjonsevne, urfolk og barn i utsatte situasjoner
For å oppfylle bærekraftsmålene er det nødvendig at barn med nedsatt funksjonsevne har en nærskole som er tilgjengelig for dem. For å sikre funksjonshemmede lik tilgang til utdanning, må funksjonshemmede barn sikres like muligheter fra de begynner i første klasse.
44 prosent av funksjonshemmede er sysselsatte
At få funksjonshemmede fullfører videregående skole, får konsekvenser videre i livet. I 2018 var andelen sysselsatte på 44 prosent, sammenlignet med 74 prosent for hele befolkningen i alderen 15–66 år (Kilde: Statistisk sentralbyrå). En bedre innsats for å støtte funksjonshemmede fram til fullført skoleløp vil kunne øke deltakelsen i høyere utdanning og senere i arbeidslivet, og dermed føre til økt deltakelse i samfunnet som helhet.
Vi ser at norske myndigheter ikke gjør nok for at unge funksjonshemmede kommer inn i et skoleløp som ender i høyere utdanning og jobb. I tillegg har vi sett en oppblomstring av større institusjoner de siste årene. Til sammen frykter vi/Uloba at dette fører til mer segregering og mindre likestilling av funksjonshemmede i samfunnet som helhet. Dermed er det langt igjen før norske myndigheter har innlemmet funksjonshemmede i de «alle» som skal med i samfunnet.
Les også:
Bærekraftsmål 10: Funksjonshemming, myndiggjøring og inkludering
Funksjonshemmede og sysselsetting
Funksjonshemmedes rettigheter – en glemt del av FNs bærekraftsmål?