Funksjonshemmede og sysselsetting

[ingress]FNs bærekraftsmål nr. 8 handler om å sikre «anstendig arbeid og økonomisk vekst». Myndighetene skal «fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle».[/ingress]

Funksjonshemmede er spesifikt nevnt i FNs bærekraftsmål 8.5. Bærekraftsmålet handler om å «oppnå full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid for alle kvinner og menn, deriblant ungdom og personer med nedsatt funksjonsevne (…)» innen 2030. Vi opplever likevel at full og produktiv sysselsetting for funksjonshemmede er et fraværende tema i samtalen om bærekraftsmålene i dag.

Bare 40,6 prosent sysselsetting blant funksjonshemmede

Med grunnlag i Arbeidskraftsundersøkelsen 2019 skriver Statistisk Sentralbyrå (SSB) i september samme år  at «Andelen sysselsatte blant funksjonshemmede har holdt seg stabil i en årrekke. De siste årene viser likevel en viss nedgang i arbeidsledigheten for denne gruppen, som i befolkningen totalt». I andre kvartal 2020 lå andelen sysselsatte blant funksjonshemmede i alderen 15-66 år på 40,6 prosent. Til sammenligning var 74,1 prosent sysselsatte i samme aldersgruppe av hele befolkningen, skriver SSB.

Se tallene i SSBs arbeidskraftsundersøkelse (lenke).

Gjennom perioden med Covid 19 har arbeidsledigheten økt noe, og er nå på nærmere 5 prosent. Ledigheten er særlig stor i byene. Spørsmålet er nå hvor raskt de som er blitt ledige, kan komme inn i arbeidsstyrken, og hvordan denne utviklingen vil ramme personer som kan oppfattes som særlig sårbare for negativ utvikling i arbeidsmarkedet.

I Ulobas tilstandskartlegging 2019, som ble sendt ut til alle Ulobas medlemmer, er 27% av respondentene mellom 18 og 67 år i lønnet arbeid. Tallene er lavere enn for funksjonshemmede for øvrig, som vist av SSB. Det handler om at SSBs definisjon av funksjonshemmede omfatter mange som ikke har et assistansebehov. Sett i lys av at stortingsproposisjonen om rett til BPA spesifikt nevner yrkesdeltakelse som et mål for BPA-ordningen, ville vi forventet at tilstandskartleggingen viste en høyere andel som var i lønnet arbeid.

Dette må fikses for å få flere funksjonshemmede i jobb

Når tilstandskartleggingen viser at andelen sysselsatte funksjonshemmede er lav i forhold til befolkningen for øvrig, kan det blant annet skyldes tre forhold: Mange funksjonshemmede opplever diskriminering og manglende tilrettelegging i arbeidslivet. Mange funksjonshemmede fullfører ikke utdanning som kvalifiserer for arbeidslivet. En grunn er manglende tilrettelegging og assistanse knyttet til utdanning og studier. Mange opplever også mangel på assistanse, og at det er krevende å samordne assistanse i hverdagen (BPA) og andre assistanseordninger knyttet til arbeidslivet (Funksjonsassistanse).

Mange funksjonshemmede trenger bistand for å klare å studere og være i arbeid. For at studier og arbeid skal være mulig, er Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) og funksjonsassistanse (assistanse på arbeidsplassen) helt nødvendige virkemidler.

  • Funksjonsassistanse fordi det blir praktisk mulig for funksjonshemmede å utføre jobben sin (I begynnelsen av 2021 var det 326 personer i Norge som hadde funksjonsassistanse)
  • BPA fordi det kan bidra til at hverdagen ellers går rundt og gjør det mulig å være i arbeid.

Vi mangler helhetlige assistanseordninger

Assistanse er nøkkelen til å få innfridd bærekraftsmål 8, og til likestilling for funksjonshemmede.

Vi er gitt rett til personlig assistanse i hverdagen, og mulighet til funksjonsassistanse hvis vi er så heldige at vi har fått en jobb. Men assistansen som kommunene bidrar med, gjelder som hovedregel ikke mens vi tar utdanning. Det fører til at unge funksjonshemmede får assistanse til å sitte hjemme, fordi de ikke får nødvendig assistanse på studiestedet.  Dermed er det også færre som kommer seg ut i jobb.

Dette hullet i assistansetilbudet er særlig påfallende i høyere utdanning. Universiteter og høyskoler er selv gitt ansvar for å legge til rette for at funksjonshemmede skal velge og fullføre høyere utdanning. Universitets- og høyskoleloven begrenser imidlertid lærestedenes ansvar, slik at «Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for utdanningsinstitusjonen. I denne vurderingen skal det legges særlig vekt på tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for disse studentene, kostnadene ved tilretteleggingen og institusjonens ressurser» (Universitets- og høyskoleloven §4-3).

I praksis innebærer det at rettighetene for funksjonshemmede innenfor høyere utdanning ikke er gitt den enkelte, men er opp til lærestedene selv å avgjøre.

“Alle” skal inn i arbeidslivet

En tredje grunn til lav yrkesdeltakelse kan være funksjonshemmedes egne og omgivelsenes lave forventninger til oss.

Bærekraftsmål 8.6 sier at statene «Innen 2020 [skal] redusere prosentdelen unge som verken er i arbeid, under utdanning eller opplæring, vesentlig».

I regjeringens kommentar om hva som er gjort for å oppnå mål 8, er ikke nedsatt funksjonsevne nevnt spesifikt. Et viktig moment i kommentaren er likevel at «allmenn tilgang til utdanning og et velfungerende arbeidsmarked er bærebjelker i politikken for å fremme økonomisk vekst og sysselsetting». Det er lang vei igjen til at funksjonshemmede er en del av «alle» i denne sammenhengen. Det har lenge vært et mål for norske myndigheter at en større andel av funksjonshemmede skal være i arbeid.

Assistanse i arbeidsliv og privatliv er et viktig premiss for at funksjonshemmede skal regnes som bli en del av «alle» som skal inn i arbeidslivet. Også for at bærekraftsmål 8 oppfylles for funksjonshemmede.

Samfunnet tjener på at funksjonshemmede jobber

Den samfunnsmessige gevinsten ved økt deltagelse i arbeid og utdanning ved at flere får BPA er betydelig. Med utgangspunkt i funn fra Econs evaluering av BPA-ordningen i 2010 vil et nedre anslag på gevinstene av økt arbeidsdeltagelse kunne være 100 000 – 250 000 kroner per person som har BPA.

Les Econ-rapporten om BPA (lenke).

Et konservativt anslag knyttet til utvidelse av ordningen til flere brukere vil i følge dem innebære en samfunnsøkonomisk gevinst på 350 millioner kroner til 750 millioner kroner. Deres beregning er basert på anslag om at BPA vil kunne gi 6,6 timer økt arbeidsdeltagelse i gjennomsnitt per uke per voksne arbeidsleder.

Arbeidsinnsatsen til familiemedlemmer av personer som har BPA ,vil kunne øke med 14,7 timer per uke.

Econ konstaterer også at uten BPA ville 67 prosent av funksjonshemmede studenter ikke kunne gjennomføre studier, mens øvrige 33 prosent ville bruke lenger tid på gjennomføring av studier. BPA er med andre ord viktig for den enkelte, et vesentlig verktøy for å realisere bærekraftsmål knyttet til deltakelse i arbeidsstyrken og kvalifisering til arbeid, og det vil gi betydelige samfunnsmessige gevinster.

Les også:

Bærekraftsmål 10: Funksjonshemming, myndiggjøring og inkludering

Funksjonshemmede og utdanning – Norge henger etter

Funksjonshemmedes rettigheter – en glemt del av FNs bærekraftsmål?