Da Likestillings- og diskrimineringsombudet besøkte Ulobas hovedkontor i dag, fikk de presentert historien som altfor lenge har ligget i skyggene.
I utstillingen Innlagt ved Hadamar sykehus fikk elleve besøkende fra Likestillings- og diskrimineringsombudet se hvordan nazistene perfeksjonerte massedrapene på funskjonshemmede – før gasskamrene ble tatt i bruk i konsentrasjonsleirene.
Historien står på veggene i Drammen
Utstillingen står på Ulobas hovedkontor i Drammen og viser den nesten ukjente historien om drapssenteret NS Tötungsanstalt Hadamar. Rundt femti plansjer med bilder, vitneskildringer og historiske dokumenter gir et brutalt innblikk i hvordan funksjonshemmede ble drept i gasskamre, forsøkt «renset bort» gjennom rasehygieniske lover og fremstilt som unyttige for samfunnet. Publikum får se propagandaen, hemmeligholdet, ideologien bak – og ikke minst menneskene som ble drept fordi nazistene mente de var «defekte». Utstillingen står gjennom høsten og vinteren er en sjelden mulighet til å oppleve det første kapittelet av Holocaust på nært hold.
– Dette var starten på Holocaust, sa Mone Celin Skrede. – Før jødene ble sendt i gasskamrene, perfeksjonerte nazistene drapsteknikkene sine på funksjonshemmede.
T4-programmet
I løpet av få minutter var LDO inne i den delen av historien som altfor ofte blir utelatt i skolebøker, museumstekster og minnehøytider: T4-programmet, der mellom 70 000 og 250 000 funksjonshemmede ble drept – før konsentrasjonsleirene tok i bruk de samme metodene.
Nazistene kalte det «eutanasi», “den vakre død”, eller “Gnadentod”. I virkeligheten var det prøvedrift av industrielt massedrap.
Her ser LDO-delegasjonen på utstillingen om Hadamar! Foto: Sarah Naomi Lunner/ Uloba
– Jeg så 40–45 menn som langsomt døde
Et av de sterkeste øyeblikkene var lesingen av vitneskildringer fra ansatte ved Hadamar som så hva som skjedde i gasskamrene:
Jeg kikket gjennom vinduet og så 40–45 menn som langsomt døde. Måten å dø på var så plagsom at man ikke kan snakke om en human dødsmåte.
Rommet i Drammen ble stille. Flere tårer ble felt. Det er få historier som treffer så direkte – og som så presist viser hvor gjennomført avhumaniseringen var.
Barna som aldri ble voksne
LDO fikk også høre om det brutale barneeutanasi-programmet:
«Barna lå likegyldige i tresenger. De var bleke. Seks barn ble gravlagt i hver grav for å spare plass.»
Dette var en planlagt, ideologisk og systematisk utslettelse av mennesker som ikke passet inn i nazistenes idé om normalitet.
Under presentasjonen ble også sjefslegen Adolf Wahlmann sitert:
– Etter min nasjonalsosialistiske innstilling kan jeg ikke gå inn for å forlenge livet til disse fullstendig ubrukelige individer.
Fra Hadamar til Norge 2025: Hva henger igjen?
Historien om Hadamar er fremdeles relevant.
– Pasientene ble sammenlignet med skadedyr. Denne tankegangen forsvinner ikke i 1945. Den lever i strukturer som gjør oss funksjonshemmet den dag i dag, sa Mone.
Hun koblet historien direkte til dagens politiske virkelighet:
- systemer som behandler mennesker som kostnader
- barn som blir gjerdet inne i skolegården
- en praksis der andre definerer hva som er «best for oss»
- en omsorgslogikk som fratar folk styring og frihet
– Funksjonshemming er ikke noe vi har. Det er noe vi blir når samfunnet stenger oss ute, fortalte Mone.
Vil du oppleve utstillingen selv, og høre mer om historien LDO fikk se? Velkommen til vår markering 3. desember – les mer her.