[ingress]Ulobas stolthetspris går til personer som har gjort en særskilt innsats for funksjonshemmedes likestilling. Odd Volden får prisen for sitt engasjement på tvers av funksjonsnedsettelser, på mange samfunnsarenaer.[/ingress]
Odd Volden er fagpedagog, komponist og faglitterær forfatter. Han har vært lokallagsleder, fylkesleder og landstyremedlem i Mental Helse. Siden 1998 har han skrevet en rekke artikler, essays, bokkapitler, blogginnlegg og andre tekster om psykososial helse, og hatt roller som kontrollkommisjonsmedlem, rådgiver, blogger, erfaringskonsulent, universitetslektor og leserombud.
Odd Volden er en av Norges fremste og mest radikale forkjempere for en felles kamp mot diskriminering på tvers av funksjonsnedsettelser.
Han har forsøkt å få organisasjonene på psykisk helse-feltet ut av «helsebobla» og få dem til å vende blikket mot samfunnet rundt og stille krav om deltakelse på alle samfunnsarenaer som kunst, politikk, media og arbeidsliv.
Odd Volden har hele tiden blikket vendt utover, og henter inspirasjon fra andre rettighetsbevegelser, både kvinners, svartes, homofiles og fysisk funksjonshemmedes kamp.
I kampen er han kompromissløs på «nothing about us without us», det vil si at funksjonshemmede skal kunne tale sin egen sak, slik andre gjør. Han har benyttet enhver anledning til å rette kritikk mot fagmiljøene for manglende erkjennelse av erfaringskompetanse og full involvering av dem som faktisk har erfaringskunnskapen med hvordan systemene og deres tjenester og tankegods fungerer.
Odd Volden har en stor og omfattende produksjon av artikler, essays, bokkapitler, blogginnlegg og andre tekster. Temaene er mange, men alltid med en treffsikker og skarp penn. Kritikken har vært rettet ikke bare mot fagmiljøene, men også mot «egne» miljøer som medlemsorganisasjonene innen psykisk helsefeltet for å være for fokusert på psykisk helse og for lite opptatt av samfunnet rundt og diskrimineringen av alle med funksjonsnedsettelser. Odd har konfrontert språkbruk og fremstillinger av funksjonshemmede i bl.a. media og klaget til PFU flere ganger.
Odd Volden har ivret for samarbeid mellom funksjonshemmedes organisasjoner, og han har sittet i tre år i styret for Stopp Diskrimineringen.
Han var også bidragsyter i boken «Med vitende og vilje» av Ann Kristin Krokan og Toril Heglum i 2006.
Les også:
Toril Heglum hedres med Stolthetsprisen post mortem
Ulobas ærespris til Judy Heumann
Les Odd Voldens takketale
“Å være gal er ikke godt
om du er gal alene,
din selvrespekt blir søndertrått
og intet får du mene.
Men samles gale en for en,
så blir vi til et tusenben,
beveger oss hen over stokk, over sten,
både manisk, nevrotisk og schizofren.
Å være gal var ikke godt
da du var gal alene,
din selvrespekt ble søndertrått
og intet fikk du mene.
Nå samles gale en for en,
et kjempemessig tusenben,
vi fjerner anstalten til nederste sten,
hver en manisk, nevrotisk og schizofren.
Å være gal kan være godt
når vi er gale sammen.
Psykiatriens bankerott
gjør hanen rød i kammen.
Nå vil vi gripe murerskje´n
og sammen legge sten på sten
til klubber som oppbygges en etter en
av hver manisk, nevrotisk og schizofren.
Dette var første, femte og sjette vers av Galevise.
Teksten er skrevet av Benny Karpatschof, fritt oversatt av Tormod Bakke, og mange som har bodd en stund i Norge, vil kjenne igjen melodien, som er skrevet av, ja, nettopp, Torbjørn Egner.
Protestviser er en fin ting.
Til neste års Independent Living-festivals spilleliste ønsker jeg meg Nina Simones Mississippi Goddam og Tom Robinsons Sing if You´re Glad to Be Gay.
Kanskje skal vi også dykke ned i årets paroler og lage en egen Uloba-protestvise, hvis en slik ikke allerede finnes?
Men nå er jeg i ferd med å ta av, merker jeg; nå må vi tilbake til Stolthetsprisen.
Takk for prisen, og takk for fin omtale!
Dette hadde jeg aldri forestilt meg – at jeg skulle få Stolthetsprisen, altså.
Det finnes en håndfull priser på feltet for psykososial helse.
Jeg får vel innrømme at jeg en gang iblant har tenkt at den eller den prisen kunne kanskje jeg også fått.
Men Stolthetsprisen? Uloba? Seriøst? Jeg?
Her snakker vi Champions League, altså!
Det var derfor ikke til å fatte da Ulobas styreleder ringte meg for et par uker siden og fortalte at jeg ville få prisen.
Det er fortsatt ikke til å fatte.
Jeg tok til tårene da.
Jeg tar til tårene nå (i hvert fall mens jeg skriver dette).
Det vil ta lang tid før jeg eventuelt klarer å justere selvbildet slik at jeg føler meg som en verdig Stolthetspris-vinner.
Men det får jeg prøve å leve med:)
Det hjelper litt når jeg hører begrunnelsen for prisen.
Jo, noe har jeg vel fått gjort.
Det interessepolitiske kompasset mitt har kanskje ikke vært helt på viddene.
Men likevel…
Det jeg først og fremst beundrer Uloba, Handikapforbundet, Norsk Forening for Utviklingshemmede og Stopp Diskrimineringen for, er at de har skjønt og viser for all verden at det ikke har noen hensikt å drive med brobygging før man har fått på plass fundamentet på egen side av elva.
Det er her det vi kanskje kan kalle funksjonshemmede-feltet skiller seg sterkest fra feltet for psykososial helse.
Fortroppene blant funksjonshemmedes organisasjoner har et glassklart ståsted.
Fabrikkinnstillingen er Independent Living. Det er utgangspunktet, det er fundamentet. Make no mistakes.
Feltet for psykososial helse, derimot, inklusive deler av brukermiljøene, sitter fortsatt dønn fast i sykdomsmaset, behandlingsmaset, stigmatiseringsmaset, omsorgsmaset, relasjonsmaset, samarbeidsmaset og brobyggingsmaset, uten at noen noensinne har tatt seg bryet med å sjekke hva fundamentet er eller bør være.
Finn Skårderud sa farvel til institusjonen på 1980-tallet.
Jeg sa farvel til den psykiatriske pasienten på 2000-tallet.
Men ingen har så langt sagt velkommen til borgeren med psykososiale funksjonsnedsettelser.
Det finnes knapt noen oppmerksomhet omkring diskrimineringen dette fører med seg.
Dette fører i seg selv til funksjonshemming.
Det fører til at funksjonshemmingen fortsetter.
I en spalte i Klassekampen mandag, tok journalisten Jo Røed Skårderud fatt i en undersøkelse som viser at 9 av 10 ledere ikke vil ansette mennesker med psykiske utfordringer.
Istedenfor å mane til bredt opprør mot den oppsiktsvekkende og hemningsløse diskrimineringen dette representerer, er journalistens løsning at den enkelte arbeidssøker må sørge for at eventuell åpenhet om psykiske problemer ikke kan spores når arbeidsgivere googler arbeidssøkere.
Dette er på nivå med å gi kvinner ansvaret for å ikke bli voldtatt.
Dette er Klassekampen anno 2021.
Hvordan kan vi komme oss ut av denne hengemyra?
Mitt enkle svar er at vi må gå fra fokus på sykdom og behandling til fokus på arenaer.
Punktum.
Hvordan utformer vi barnehager, skoler, frivillige organisasjoner, nabolag og arbeidsliv slik at mennesker med psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser i framtida vil være like stolte og selvfølgelige medelever, medlemmer, naboer og arbeidstakere som alle andre?
Hvordan skaper vi en offentlig samtale der folk ikke omtales som «psykisk syke»?
Hvordan skaper vi et arbeidsliv der arbeidstakerne er like mangfoldige som menneskene er mangfoldige?
Det må være lav terskel for støtte til forskning og prosjekter som sikter mot å finne svar på disse spørsmålene.
Det må være lav terskel for støtte til kompetansesentre som ønsker å dreie sin profil fra omsorgsforskning til arenaforskning.
Det må være lav terskel for støtte til konferansearrangører som ønsker å dreie sin profil fra helsetjenester til arenastøtte.
Det må være lav terskel for støtte til kommuner som ønsker å legge sine tjenester til ordinære arenaer.
Det må være lav terskel for støtte til aktører som er mer opptatt av evner, ønsker, ferdigheter og nettverk enn av sykdom og lidelse.
Det må være lav terskel for støtte til aktører som ønsker å finne ut av hvordan ulike former for assistanse kan implementeres på vårt felt.
Det må være lav terskel for støtte til forskere som ønsker å forske på ignorante arbeidsgivere.
Det er egentlig kjempeenkelt.
Men dessverre er det ufattelig mange profesjonelle, byråkrater, forskere, faglitterære forfattere, utdanningsinstitusjoner, brukerrepresentanter, erfaringskonsulenter, journalister, kriminalforfattere og arbeidsgivere som har stor interesse av at forandringene fortsetter å være kosmetiske.
Det sies at psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser koster Norge 300 milliarder i året.
Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig.
Det sier seg selv at det er mange som er interessert i å fortsette å ha hendene i honningkrukka.
Det sier seg selv at det er mange som er interessert i at folk med psykososiale utfordringer ikke kommer seg i jobb, men fortsetter å vake rundt i tjenesteapparatet.
Men forandringene må komme.
Forandringene vil komme.
Ja, vi ser allerede noen spirer:
Oslo planlegger å bli en traumeinformert by.
Professor Ottar Næss ved NTNU oppsummerer internasjonale trender og sier at vi nå må begynne å forholde oss til medborgere, ikke til brukere.
Det kommer sent, og jeg tror det ikke før jeg får se det, så vi får fortsette presse feltet så sterkt vi bare kan.
Uloba har med denne pristildelingen, enten den er fortjent eller ikke, vist at de følger med og at de anerkjenner kravet om radikal forandring på feltet for psykososial helse.
Nok en gang:
Jeg er ufattelig takknemlig for denne prisen.
Jeg er ufattelig stolt av denne prisen.
Den kom på et veldig viktig tidspunkt for meg, både personlig og som aktivist.
Det er tidvis svært belastende å posisjonere slik jeg har gjort og fortsatt gjør.
Der er nok mange, både i familien, blant venner og i brukermiljøene som aldri helt har fått tak på hva det egentlig er jeg holder på med.
Nå vet jeg at Uloba har skjønt det, og det er stort nok for meg.
Jeg skal straks gi meg, men ved slike anledninger er det naturlig å stoppe opp litt og se seg tilbake.
Jeg har vært på en fantastisk reise de siste 23 årene, og jeg har hatt mange flotte reisefeller.
Noen har vært med på deler av turen, andre har vært med meg på kortere eller lengre strekninger, alle har vært viktige, alle fortjener en stor takk.
Det er farlig å nevne navn, så jeg skal nøye med ett, som har lyst sterkere enn noen andre de to ukene som har gått siden jeg fikk beskjed om at jeg ville få prisen.
Det er Roald Lund Fleiner, som i mange år var min hovedredaktør i NAPHA, til han skiftet jobb ved årsskiftet.
Jeg har hatt mange dyktige og hyggelige redaktører, men det at Roald over så lang tid ga meg så frie tøyler som jeg har fått som NAPHA-blogger, det har nok vært viktigere for meg enn jeg har tenkt over tidligere.
Takk for det, Roald!
Det ble mange ord, og kanskje vel mye aktivisme på festkvelden, men natten er fortsatt ung, og festen fortsetter!
Takk for meg, og tilbake til studio:)”