Hva gjør det med et ungt menneske å bli fratatt kontrollen over eget liv?  

Det er spørsmålet som ligger i kjernen av Min første kjærlighet. Filmen følger Ella (19), som har vokst opp med assistanse som har gjort henne selvstendig. Hun ser for seg et helt vanlig liv: flytte hjemmefra, begynne å studere, bli kjent med nye mennesker – og kanskje oppleve sin første forelskelse.  

Så møter hun systemet. Når hun bytter kommune, mister hun BPA og plasseres på institusjon. Det som skulle vært starten på et ungt voksenliv, blir i stedet en kamp for retten til å være et helt menneske – på lik linje med alle andre.  

En rolle som ble en reise  

Skuespiller Marie Flaatten fikk rollen etter en lang castingprosess som startet allerede i 2021. Hun hadde ikke skuespillerbakgrunn da hun søkte, men opplevde prosjektet som en sjelden mulighet til å lære noe nytt og bidra til en viktig historie.  

– Før jeg kom over prosjektet og begynte å jobbe med skuespillferdighetene mine, tenkte jeg nok at skuespill bare handlet om å lære seg manus og late som. Men det går mye dypere. Det handler om å kjenne karakteren så godt at man kan leve det livet hun lever, sier Flaatten.  

For henne ble Ellas reise også en fortelling om hvordan et menneskes selvbilde kan formes – og brytes – når samfunnet møter deg med begrensninger i stedet for muligheter.  

–  Selvoppfattelsen vår formes av det vi hører og erfarer. Når man blir fortalt igjen og igjen at man ikke har rett til å drømme, er det vanskelig å ikke la det påvirke synet på seg selv, sin verdi og muligheter. Det er derfor dette er så viktig – ikke minst for barn og unge, som er i en viktig utviklingsfase, sier hun. 

Å ikke være alene  

Flaatten håper særlig at unge funksjonshemmede kan kjenne seg igjen – og føle seg mindre alene.  

– Jeg håper filmen kan være med å vise at problemet ikke ligger hos degsom person, men i systemet rundt.  

Marie og Mari trekker paralleller til den følelsen mange beskriver når de deltar i Stolthetsparaden.  

– Det er litt den samme følelsen jeg kan få når jeg går i Stolthetsparaden – når man står sammen med andre funksjonshemmede i likestillingskampen. Man kjenner at man ikke står alene. At det ikke er deg det er noe feil med. Det er systemet som er feil, sier de.  

Den følelsen av fellesskap og gjenkjennelse er også noe filmen ønsker å skape.  

Når kjærlighet og politikk er samme historie  

Regissør Mari Storstein har jobbet med film i mange år, men forteller at drivkraften bak Min første kjærlighet handler om å gi plass til historier som sjelden får slippe til – og om å vise et innenfra-perspektiv som altfor ofte mangler.  

– Funksjonshemmede blir ofte fremstilt som helter eller ofre. Men vi er hele mennesker. Vi lever liv med forelskelse, humor, irritasjon, stolthet og drømmer – akkurat som alle andre.  

Storstein valgte å la kjærlighetshistorien og den politiske fortellingen henge tett sammen, fordi det ville vært uærlig å late som systemet ikke påvirker alt.  

– Det er ikke kjærligheten som er problemet. Det er rammene rundt. Mange forhold blir ulevelige ikke fordi relasjonen mangler, men fordi manglende BPA og kontroll gjør et likestilt forhold umulig.  

Institusjonalisering er ikke fortid  

Filmen viser også at institusjonalisering ikke bare er historie. Institusjoner bygges fortsatt – ofte under nye navn – og mennesker kan også bli “institusjonalisert” i eget hjem når de ikke får den assistansen de trenger for å styre livene sine selv.  

– Mange tror institusjonenes tid er forbi. Det er den ikke. Og det må vi tørre å snakke om, sier Mari.  

Fra omsorg til rettigheter  

I filmen møter Ella et system som begrunner kontroll og begrensninger med «omsorg». Men det er nettopp forskjellen mellom omsorg og rettigheter som filmen stiller skarpt på.  

– Det verste du kan gjøre mot et menneske er å frata frihet og ansvar – og begrunne det i omsorg. Det sier mye om menneskesyn – og om hva slags samfunn vi vil være.  

Frihet er en forutsetning  

Min første kjærlighet minner oss om noe grunnleggende: Frihet er ikke en bonus. Det er en forutsetning for å leve et liv – inkludert retten til å studere, være sosial, drømme og elske. Når BPA fungerer, er den et likestillingsverktøy. Når den ikke gjør det, får det konsekvenser – for selvbildet, for kjærligheten, for livet. 

Vi i Uloba oppfordrer alle til å se filmen, som har filmpremiere 27. februar. 

Og vi vil rette en særlig takk til Mari Storstein for at hun igjen finner kraft til å fortelle historier som beveger, utfordrer og åpner rom for endring. Hun viser oss hvor nødvendig det er å løfte frem erfaringer som altfor ofte blir oversett. 

En like stor takk går til Marie, som med mot, varme og en sjelden tilstedeværelse formidler en rolle som treffer oss rett i hjertet. Hun minner oss om at kjærlighetens første møte – uansett hvem vi er – alltid er universelt, sårbart og dyrebart. 

Frihet er en forutsetning. Filmen viser hvorfor.