Leif Sylling til minne

[ingress]I dag, 20. april, bisettes Uloba-gründer Leif Sylling. Han var den eldste av Uloba-gründerne og en bauta i organisasjonen. Han har vært sentral i utviklingen av BPA, som har gitt flere tusen et friere liv. Han ble Ulobas første daglige leder, og har siden vært sentral i alt Uloba har drevet med. Heldigvis rakk journalist Lena Storvand å intervjue Leif til Ulobas planlagte jubileumsbok før han gikk bort. Nedenfor gjengir vi hennes portrett av Leif.[/ingress]

Leif Sylling myste innover mot stranden. Han og kompisene kom for noen dager siden, fra norsk vinter til sommervarme Gran Canaria. Leif hadde jobbet omtrent til flyet gikk, det hadde vært litt av en jobb å ferdigstille den omfattende bestillingen på alt det moderne fjøsutstyret to gårdbruker-brødre hadde bestilt. Som selger i Felleskjøpet måtte han ha kontroll på det hele før han midt på natten kunne låse døren hjemme i Mysen og dra til flyplassen, Gardermoen, det var der charterflyene gikk fra. Han hadde ikke vært på dette før, en chartertur i syden, var mer en fjellmann, det var noe eget å snøre på seg de inngåtte fjellstøvlene, slenge sekken på ryggen, gå fra hytte til hytte, og bade i fjellvann.

Syv år gammel lærte han seg å svømme, rett i nærheten av hjemgården, borti Lierelva med sitt kalde vann og sine soloppvarmede berg. En gang svømte han helt fra en øy og inn til land, nærmere 1400 meter, han tok med følgebåt for sikkerhets skyld.

Denne desemberdagen i 1974 sto 30 år gamle Leif i Atlanterhavet med saltvannet skvulpende rundt livet. Riktignok var det basseng ved hotellet, men det var så fullt av folk at havet fristet mer. Dessuten var det så varmt der oppe ved hotellet, her nede ved stranden ga vinden litt lufting. Han hadde svømt et godt strekk med rolige tak før han ble stående og betrakte sydenlivet borte på stranden; parasoller, solsenger, håndklær og solbrente turister. Overkroppen var snart tørr, og håret fortsatt vått da han plutselig hørte et slags sus, et underlig, svakt drønn. Han snudde seg, så bølgen, og rakk så vidt å tenke: Den der må jeg møte. I neste sekund tok en ny bølge sats fra motsatt hold, inne fra land. Midt i de massive kreftenes møtepunkt sto Leif. Så ble han dratt under vann.

Lengtet ut

I 1953 ble det nybygde skipet M/S Braemar satt inn på Englandsruten mellom Oslo, via Kristiansand, til Newcastle. Skipet var eid av Fred Olsen Lines, var hvitt med gule piper, brukte 36 timer på ferden, hadde restauranter, barer, og lugarer i forskjellige prisklasser, de lengst ned og med flest køyer, var aller billigst. Leif bladde opp 800 kroner for firemannslugaren nesten helt nederst, syntes prisen ikke var så verst, og nå var de to nettene over.

Skipet gled inn i havnen i Newcastle. 20 år gamle Leif strente i land med kofferten i høyrehånda. Han hadde aldri før vært i England, og kunne knapt en glose, det var frivillig med språk de to siste årene på folkeskolen, så han droppa det. Den langstrakte nordmannen kikket seg rundt, fulgte skiltene, kjøpte billett i luka. Snart satt han på toget til Leeds, snaut to timer unna. Han hadde lengtet ut, til noe annet enn hverdagen hjemme på gården i Sylling.

Solberg gård ligger i en skråning med utsikt helt til Drammensfjorden. Hovedhuset er over 300 år gammelt, i laftet tømmer og har tre meter under taket. Før restaureringen drysset jord – loftets isolasjonsmateriale – ned i sengeklærne når det blåste.

Stabburet ligger på tunet, smia litt lenger oppi skauen, store drivhus ruver i sørhellinga der jorden blir tidlig lun, og Leif og søsknene hver spede vår plantet ferdigpriklede kålplanter. Leif er nummer tre i søskenflokken som engang telte fire.

Alle ungene måtte ta i et tak, men vedkløyveren, den med elektrisk motor og kilerem, skulle de værsågod holde seg langt unna helt til de ble voksne. For en gang fikk faren høyre hånd under stokkene og kappet det ytterste leddet av tre fingre. Siden ble vedsjauen Didrik sitt ansvar. Gamle Didrik, som i sin tid solgte gården til Leif sin bestefar fordi han selv ikke klarte å ta vare på den, som fulgte med på lasset, og ble boende på rommet rett ved siden av badet i 2. etasje helt til han døde, 94 år gammel. Da var Leif fjorten, og snart ferdig med realskolen.

Oppdaget dysleksi

Tre timer hver tirsdag, onsdag, lørdag. Eller mandag, onsdag, fredag. Slik var skoleuken da syv år gamle Leif begynte på Sylling skole, et ruvende murbygg i to etasjer med høyt tak.

Første skoledag ble han fulgt, siden tok han følge med søsknene. Kanskje tok de bussen et stykke hjemmefra, og var fremme et bussbytte senere, men reisen var så langvarig at det nesten var like greit å ta sparken om vinteren, og sykkelen om sommeren. Hadde han skikkelig flaks fikk han sitte på med storesøster, overskrevs på bagasjebrettet, kjenne rytmen av hennes raske tråkk og vind i ansiktet. Først da søsknene arvet fetterens sykkel, hakket mindre enn søsterens store, fikk Leif andel i en farkost han lærte å bruke ved å trille opp låvebrua, sette seg i ramma, og suse utfor. Også tøyet ble arvet, gjenbrukt etter storebror, eller fetteren i Oslo. Bukser, jakker, sko, ofte slitt og i største laget, men de fikk værsågod være glad for det de fikk.

Skolepulten var av tre, bord og stol i ett, hadde luke til bøker og plass til blekkhuset øverst til høyre. Det lille klasserommet var smekkfullt med sine 30 elever, og oppe ved kateteret sto frøken Tjore. Hun var født i USA, godt voksen, bodde sammen med sin låghalte mor, og slet med disiplinen i klassen. Senere sørget lærer Øvrebø for mer kustus, når han snakket, hørte alle, det var helt ok, ingen tok skade av disiplinen, og Leif var uansett ikke en av bråkmakerne, han gjorde som han fikk beskjed om, og fulgte med i timene. Historie var favoritten, vikingtiden rene røverromanen, krigshistorie høydepunktet, kanskje fordi det kjentes nært, for slekta rommet dramatiske erfaringer. Tre onkler på morssiden hadde sittet i ulike leire under andre verdenskrig, den ene i Frankrike, den andre i Polen, den tredje i tyske Sachsenhausen, de kom levende fra det, men var preget for alltid.

Sløyd var også stas, det ble spekefjøler med svidekor laget med gassvarmet tupp. Men bokstaver, det var så kronglete, redningen ble læreren som skjønte at det var dysleksi, hvis ikke hadde han nok gått gjennom hele skoletiden uten å få med seg stort.

Livet på landet

Hva drømte Leif om å bli? Ikke var han så musikalsk og modig som mormor Marte, en av datidens ytterst få kvinnelige musikkstudenter, som studerte både orgel og fiolin, og som fikk jobb som organist i kirken. Da det kom presten for øre at hun også trakterte fiolin, var beskjeden klar. Som kirkens organist måtte hun glemme fiolinen, dette fandens instrument som kunne spille til dans, med fare for dertilhørende fyll og hor. Så syvbarnsmoren Marte, som gjerne gikk en mil gjennom skogen for å spille i begravelser, hun holdt seg til kirkens orgel, som skomakeren i Hønefoss hadde jobben med å pumpe luft i.

Dessuten var det ikke Leif som bestemte, nei, det var opphavet som hadde siste ord når det gjaldt ungguttens yrkesfremtid; faren, han som jaktet omtrent alt som rørte på seg, hare, rev, elg og rådyr, og som hver høst strøk avgårde på jakt. Leif var aldri med, gårdsdyr var mer hans greie. Hester, høner, melkekyr, slaktedyr, og griser, disse kjælne, selskapssyke, renslige dyrene som kunne bli tamme som bikkjer og som elsket å bli klødd på ryggen med en piasavakost.

En stille vårnatt var Leif på vei hjem fra fest, idet han nærmet seg, hørte han plutselig dyp rauting fra låven, han hastet inn, og der, i båsen, lå den fuktige, lille kalven som akkurat hadde møtt verden. Det var nå det gjaldt, han vekket folk, skaffet hjelp, det var mange som bodde på tunet, gården var et lite samfunn i seg selv – var de tidsnok ute og fikk smurt inn en kalv til med etterbyrden før kua vasket den nyfødte ren med sin lange, ru tunge, ville hun akseptere dem begge.

Leif sin bror var eldst, hadde odel, skulle overta gården, hadde gått på landbruksskolen, og konkurrerte i presisjonskjøring med traktor. Virksomheten tok ham ut i verden, det ble England, Frankrike, ja, til og med Canada, mens Leif holdt fortet på hjemmebane. Broren vant attpåtil et verdensmesterskap, og det med en nymotens traktorbunden plog, ikke en ordinær slepeplog, men en som hang på traktorens hydraulikk-armer.

Tegning av Leif Sylling i elektrisk rullestol
Illustrasjon: Anette Moi

Selv om broren var odelsgutt, fantes det likevel en annen mulighet for gårdsbruk. For farens søster var gift, men paret hadde ingen barn. Leif var ikke stort mer enn seksten-sytten år da han ble spurt om han kunne være interessert i å overta tante og onkels gård når tiden engang ble inne. Ja, hvorfor ikke? Det var bønder på begge sider av slekta, det var dette han var vokst opp med, var glad i, og han var godt kjent på dette bruket, det var en selvfølge at han hjalp dem så mye han kunne.

Relevant utdannelse må til, tenkte unggutten, droppet realskolen, og søkte Ringerike folkehøgskole.

En annen verden

Så kom dagen Leif ble kjørt til sin nye hverdag. Han hadde pakket klær for de første par ukene, det fikk holde, for internatet var utstyrt med vaskemaskin.

Traktene var kjente, for skolen lå i distriktet der han og søsknene hver sommer ble kjørt til slektninger og hentet rett før skolestart, foreldrene jobbet intenst på gården hele sommeren igjennom. En fetter i Oslo hadde han også besøkt, men dette var noe annet. Nå flyttet han for et år, minst, og hjemreise var kun tillatt hver tredje helg.

Over seksti jenter bodde i andre etasje, de rundt tretti guttene i første. Rommet var nøkternt, en køyeseng, en enkeltseng, og et lite bad. Leif sov i underkøya, fyren fra Eggedal tok overkøya, og han fra Fredrikstad endte med enkeltsenga. Med sine 186 centimeter og sitt mørke, tykke, strie hår – alltid klippet av faren, med klippemaskinen justert på noen millimeter, ruvet Leif i landskapet, men det var ingenting i forhold til ham de kalte Terje Vigen.

Etter ett år med eksemplarisk oppførsel ble Leif og en kar fra Hvittingfoss tildelt hybel utenfor skolen, rommene lå inn i gangen og rett opp trappen i et privat bolighus et lite stykke unna skolen. Flyttingen gjorde det hakket tyngre å bli med på moroa etter skoletid, men teatergruppa fortsatte han i. Etter noen småroller sto det klart for Leif at han foretrakk sjauing fremfor scene. Når forestillingen skulle spilles andre steder måtte jo kulissene med, dessuten var han den eneste som hadde lappen, som kunne kjøre den innleide lastebilen med kulisser på planet, som fikk nøkkelen til andre skoler, låste seg inn, rigget opp, rigget ned, og returnerte i natten.

Fire kjøretimer før oppkjøring, mer skulle ikke til, unggutten hadde kjørt traktor med plantemaskin siden han var ti, en tilårskommen Massey Fergusson med sammenbrettet striesekk på jernsetet, og Opel Blitz-en, den lille lastebilen som tok halvannet tonn på planet. Men bare hjemme på gården, og aldri over 40 kilometer i timen. Snart sa kjørelæreren: Jeg melder deg opp til oppkjøring neste torsdag.  Noen få uker senere kommanderte faren: “Du må kjøre grønnsaker til Økern i Oslo”. Og så han, da. En ting var at han ikke hadde kjørt stort på hovedveiene, det verste var at han ikke hadde kjørt i hovedstaden før. Men å si nei til opphavets oppdrag var ikke noe alternativ, og der, midt i Sinsenkrysset forsto Leif akkurat tidsnok det han ikke hadde lært: Vikeplikt for trikken fra venstre.

Pakket kofferten og dro til England

Fra midten av 50-tallet hadde Norges Bygdeungdomslag og engelske Young Farmers et utvekslingsopplegg. Engelsk, landbruksinteressert ungdom dro til Norge for å lære – og motsatt. Slik ble Leif og hans familie kjent med engelske Donald, hvis sønn som kom til en gård i nærheten i Sylling. Da Donald – eller Don, som han ble kalt, alle engelskmenn hadde jo kallenavn – var på Norgesbesøk, spurte han Leif: Hva med deg? Har du lyst til å komme til England?

Slik gikk det til at Leif skaffet seg et internasjonalt førerkort, tok Fred Olsen-båten til Newcastle, toget til Leeds, ble hentet på stasjonen, og kjørt ut på den engelske landsbygda, med sine smale veier, vide åkre, og tradisjonsrike steingjerder.

På gården drev de med storfe og kålrot. Bonden sjøl dro jevnlig til Irland og kjøpte halvstore Hereford-kalver som ble foret opp til slakt. Akkurat som hjemme på gården hjalp Leif til der det trengtes, men aller mest med foring, og grønnsakene. Dypt konsentrert, med harven hengende bak traktoren presisjonskjørte han langs radrennene med grønnsaksplanter, harvet opp ugraset så det skulle tørke. Fram og tilbake, time etter time. Andre dager var han en av fem som tynnet kålrot. Fire foran, Leif bakerst med ørene på stilk: Hva i all verden mente de med bloody hell? Etter noen uker ble språket mer begripelig, han forsto mye, og kunne gjøre seg noenlunde forstått.

På den engelske landsbygda ble han kjent med Patricia, som selvsagt ble kalt Pat. Hun hadde en søster, Christina – Nina – som bodde og gikk på skole i Derbyshire et stykke unna. Da hun trengte skyss tilbake dit, sa Pat: Leif, du kan kjøre henne, så får du sett deg litt omkring også.

Venstrekjøringen hadde han forlengst fått dreisen på, dessuten hadde han kjørt en del i Sverige tidligere, da han gikk på landbruksskole på Kalnes var det jo ikke langt over til grensen, først i 1967 gikk de over til høyrekjøring der.

Rundkjøringer, derimot, hadde han aldri vært borti før han kom til England. Heller ikke puber, for den saks skyld, som lokalpuben Half Moon, en sykkeltur unna gården, han tok turen da han knapt kjente en sjel, satte sykkelen i et kratt, åpnet døren til det dunkle lokalet med den karakteriske lukten, og trådte inn dit mennene satt på høyre side, og kvinnene på venstre.

Nina og Leif kjente hverandre litt fra før, hadde vært på dans på en dansehall, betalt inngangsbillett og trådt inn i det store lokalet. Pent og ordentlig, to barer med matservering, restaurant ved siden av, Leif kjøpte drinker, og tenkte at han aldri hadde vært borti makan. Han slet fortsatt med glosene, men hva gjorde vel det, når Nina syntes han var god til å danse. To vintre på danseskole på Valstadhaug forsamlingslokale i svært ung alder satt tydeligvis fortsatt i kroppen. De satte seg inn i bilen, hennes mors grønne Morris, en liten varebil med to dører bak.

Hjem til Norge

Neste sommer kom Nina på besøk til Leif i Norge, året etter var han tilbake i England. Til slutt ble hun gift i hjemlandet, og han selger på Felleskjøpet i Norge. For tante og onkels gård, den han hadde sett for seg å overta, ble likevel ikke hans, han måtte finne på noe annet, tok Vinterlandbruksskolen og Samvirke-kurset, som utdannet folk til landbrukets organisasjoner. Slik fikk Leif jobb som selger i Felleskjøpet, med base i Sarpsborg.

Han var midt i 20-årene da han rykket inn i en annonse i Indre Smaalenenes avis, og fikk svar fra et lærer-ektepar. De bodde og jobbet på Skedsmo, og huset deres midt i Mysen sentrum som sto tomt, hadde stue og kjøkken nede, soverom i 2. etasje. Både størrelse og beliggenhet passet Leif perfekt, for han hadde hele distriktet som sitt salgs-område.

På denne tiden var norsk landbruk var midt i en brytningstid, mange bruk satset stort på modernisering av den tradisjonelle driften. Automatisering av foring i grisehus, melkemaskiner som transporterte fersk melk direkte i kjøletanken, slammere og basis fjøsinnredninger, traktorer og skurtreskere – Leif hadde styr på det hele. Ofte dro han på gårdsbesøk på ettermiddagen og kvelden, for det nyttet lite å komme midt i fjøsstellet og snakke butikk. Han kjørte egen bil, førte kilometergodtgjørelse i egen bok, hadde fast lønn med provisjon på toppen, rapporterte jevnlig til hovedkontoret, og hadde akkurat fullført en stor avtale før han satte kurs for Syden.

Bølgene hadde brukket Leif overende, kastet ham rundt, dratt ham under, snart lå han på magen i Atlanterhavet, og forsto ikke hvorfor han kunne ikke røre seg. En tysker grep fatt i Leif rett før havets krefter førte ham langt utover.

Tyskeren fikk Leif opp på land, livreddere kom løpende med båre, løftet ham inn i sykebilen som dro rett til sykehuset i Las Palmas. Brudd i nakken. Helgipsing, ambulansefly hjem, mor og sykepleiere om bord, mellomlanding i Frankrike for å fylle drivstoff, landing på Fornebu, rett til Rikshospitalet, nye røntgenbilder, sirkelseng med fjorten kilo skallestrekk, og så, fysioterapeuten som mente Leif aldri kom til å gå på beina igjen. Ikke gå? Riktignok kjente han ikke kroppen, men så gæli kunne det da ikke være. Dessuten hadde han trodd at hvis du brekker nakken, så dauer du. Han hadde fortsatt trua.

Tiden etterpå

22. mars 1975 kjørte en sykebil fra Rikshospitalet i Oslo, utover Mosseveien, tok til høyre opp de svingete Rundvollbakkene, kjørte mot Nesoddens vestside og parkerte utenfor Sunnaas sykehus, etablert på 50-tallet av ekteparet Birgit og Rolf Sunnaas. Inne i sykebilen lå Leif. Det eneste han visste om Sunnaas, var det lille han hadde fått fortalt på Rikshospitalet; at det var Norges største innen rehabilitering.

Leif hadde vært på Rikshospitalet i måneder, ligget med nakkestrekk i en sirkelseng så høy at den såvidt gikk klar av dørkarmene, og som buttet i alle heiser unntatt en.

Idet han ble løftet ut av ambulansen og over på den ventende sengen så han krokusen som allerede blomstret i bedet ved den hvite murveggen. Jøss, tenkte Leif, det var tidlig, for ikke visste han at fyrkjelen rett innenfor varmet både husvegg og blomsterbed.

Snart var han hovedpersonen i sykehusets auditorium, liggende på en seng helt nederst, i seteradene oppover satt hans behandlingsteam: sykepleiere, leger, ergoterapeuter og fysioterapeuter. Gradvis, noen forsiktige grader av gangen, kunne han være litt mer oppreist uten å besvime. Til slutt kom han over i rullestol, og hadde litt bevegelse i armene

Hvordan skulle livet bli? Hvor skulle han bo? Huset i Mysen, det han låste seg ut av den natten for å ta charterflyet til Gran Canaria, kunne han ikke flytte tilbake til. Broren hadde overtatt hjemgården, og holdt på å bygge kårbolig til foreldrene. Kjelleren der ble Leif sin: En stue, et bad, og et rom på rundt tredve kvadrat, med seng i hjørnet og en liten sofagruppe rett frem.

Livet var et lappeteppe av hjelpere: Mamma, søstre, naboer og kompisenes kjærester, og hjemmesykepleien. Ofte tenkte Leif: Hjemmesykepleien fikk ham riktignok ut av sengen, på med klærne, og hjalp ham med det høyst nødvendige, men det var enklere å spørre de andre, de som knapt hadde vært borti dette før, for de hadde tid ikke bare til det ikke-prekære, men det private.

Dessuten, hjemmesykepleien kom tidligst ved åtte, halv ni-tiden i ukedagene, om ettermiddagen var de ferdig senest klokken fem. I begynnelsen jobbet de ikke engang i helgene.

Mens lappeteppe-årene gikk, kjente Leif Sylling det stadig sterkere: Det kunne det ikke fortsette på denne måten.

Les Knut Flaaums minneord over Leif (lenke).

Les intervju med Leif fra Ulobas 25-årsjubileum i 2016 (lenke).