[ingress]Uloba-gründer Leif Sylling ble bisatt 20. april 2021. Her kan du lese minnetalen Knut Flaaum holdt på vegne av Ulobas gründere i bisettelsen.[/ingress]
Kjære familie, kolleger og venner,
Når vi i dag tar farvel med Leif, så tar vi farvel med en helt spesiell person, som har betydd så mye, og berørt så mange.
Leifs virke var kampen for likestilling. For mange av oss var han en ledestjerne, en rollemodell som med sin enorme kunnskap, lune humor, omtanke og politiske teft – kunne vise vei gjennom både storm og stille. Han ble Ulobas første daglige leder, og har preget samvirkets arbeid fra starten av, og til han selv gikk ut av tiden 9. april. Og han var en fantastisk venn, kollega og mentor.
Leif ble selv skadet i et samfunn der slike som oss skulle stues bort. Han ble tilbudt prioritert plass på sykehjem i Lier, hvor han skulle bo sammen med demente og døende. Fagprofesjonene mente sikkert at han uansett ville få et kort liv etter ulykken. Men dette var ikke godt nok for Leif. I stedet tok han selv kommandoen, søkte kunnskap både hjemme og ute, reiste mye – og han ble sammen med Bente Skansgård, plogen som brøt nytt land for oss som kom etter.
Vi som sto ham nær vet det, tusenvis av andre vet det ikke. Men uten Leifs innsats hadde institusjon fortsatt vært eneste løsningen for veldig mange av oss. Ved å hjelpe oss andre, hjalp han også seg selv. Ikke bare tok han grep om sitt eget livsinnhold, men også sin egen helse. Slik mer enn doblet han den livslengde helsevesenet stilte i utsikt for ham.
Selv om han ikke ble gammel etter nåtidens målestokk, rakk han å leve et fullt liv – gjennom nesten 77 år. Og han opplevde hva så mange forgjeves higer etter; han satte varige spor gjennom et livsverk som lever videre i beste velgående.
Leif og jeg har vært kolleger i mer enn 30 år. I mitt virke vil Leif alltid sitte ved siden av meg, og hans gullkorn – mangfoldige som sand på strand – vil følge min vei videre; både i Uloba og livet ellers. Der samfunnets løsning var å stue oss bort, ble Leifs livsoppgave å sette oss fri. Han viste oss at vi skal ha ambisjoner i livet, og satse på utdanning, arbeid, politikk og samfunnsdeltakelse. Leif, sammen med Bente, Tone, Vibeke og meg selv grunnla Uloba. Og han var ikke bare en hjertevarm støtte for oss, han var også en meget dyktig og kunnskapsrik fagperson, som alltid hadde frihet som mål.
Leif ble selv funksjonshemmet for snart 50 år siden. Den gangen fantes det ikke noe hjelpeapparat. Å tenke seg at han, med sin skade, skulle ut og delta i samfunnet var fremmed i Norge på 70-tallet. Og han ble selv det beste beviset for at endring er til beste for hele samfunnet. I stedet for å være passive mottakere av diskriminerende tjenester, har han uten blygsel hevdet at funksjonshemmede har samme menneskeverd som andre.
Vi må ha plass til alle. Og bare sammen kan vi bygge dette landet bedre – FOR ALLE. Og derfor var Leif alltid opptatt av å bygge nettverk mellom funksjonshemmede – og mellom funksjonshemmede og politikere rundt oss. Han hadde sterk tro på betydningen av å lære av hverandre gjennom likemannsarbeid. Etter lange reisedager, kurs eller seminarer i inn- og utland, når vi andre ville roe ned med en middag, så fortsatte Leif å bygge nettverk.
Han var genuint opptatt av andre mennesker, og hvordan situasjonen for funksjonshemmede var i det landet og det miljøet de kom fra.
Når det stormet som verst i og rundt Uloba, og utfordringene tårnet seg opp, hadde Leif en fabelaktig evne til å holde stø kurs. – «Hold fokus på saka», var alltid hans kjøreregel. Han hadde en helt egen evne til å dra ting ned på jorda. Til å si ting rett fra levra, uten filter, og med en unik evne til å få fram et budskap, uten de lange setningene.
For meg som tidligere leder i Uloba, har Leif vært uunnværlig. Alltid var han til stede. Alltid tok han telefonen, og alltid hadde han tid til å diskutere små og store saker. Og jeg vil for alltid savne møtene våre ved et lite kjøkkenbord i Larsehagan. Et lite hus i en hage, i en liten veistubb på Tranby, var lenge sentrum for en virksomhet som skulle endre norsk politikk og dermed livene til mange tusen funksjonshemmede. For i huset bodde en kjempe, og han het Leif.
I alt har dette vært en reise på mer enn 30 år, der Leif har vært en drivende kraft. Derfor er jeg ikke bare fylt av sorg, men også veldig ydmyk i dag. Jeg føler meg svært privilegert som har fått være med Leif, og jobbe så tett sammen med ham på denne reisen.
Leif levde frihetskampen til fulle.
På vegne av Uloba og meg selv lyser jeg fred over Leifs minne.
