BPA – kommunenes godt bevarte hemmelighet

[ingress]- Under halvparten av landets kommuner informerer sine innbyggere om at BPA er en rettighet, sier Mari Liljenstrøm. Hun er kommunikasjonsrådgiver i Uloba og forfatter av rapporten «BPA ut til folket – En rapport om hva norske kommuner formidler om bruker-/borgerstyrt personlig assistanse (BPA) på sine nettsider». Rapporten konkluderer med at informasjonen om BPA generelt, og rettighetsfestingen spesielt, er svært mangelfull, og tidvis helt fraværende, på norske kommuners nettsider.[/ingress]

Link til hele rapporten og en kortversjon av denne finner du lenger ned på siden.

Borgerstyrt personlig assistanse ble rettighetsfestet i 2015. Likevel ser vi altfor ofte at denne rettigheten blir underkommunisert og motarbeidet.

Funksjonshemmedes organisasjoner jublet da Stortinget rettighetsfestet BPA i 2015. Jubelen ble imidlertid fort snudd til bekymring. Gjennomgangen av kommunenes nettsider, samt flere andre rapporter, for eksempel Ulobas rapport Mitt liv- mitt ansvar fra 2018 (lenke) viser at kommunene forsøkte å undergrave rettigheten.

Myndighetenes føringer på BPA-området er også veldig klare på at BPA fortsatt skal kunne vurderes som et alternativ også for dem som faller utenfor rettigheten. Kun seks kommuner presiserte dette.

– Funksjonshemmede i Norge bør kunne forvente at kommunen de bor i gir informasjon om BPA på lik linje med andre tilgjengelige tjenester, sier Liljenstrøm. Bare på den måten kan man gjøre et informert valg om hvilke assistanse man ønsker

– Hva overrasker deg mest med funnene i rapporten?
– At så mange kommuner ikke nevner en lovpålagt tjeneste er oppsiktsvekkende. Det later også til å være manglende kunnskap ute i kommunene. Det leser jeg av at flere kommuner tilsynelatende kopierer tekst fra hverandre, og at det er til dels utdatert tekst på hjemmesidene.

 Stortinget vil at offentlig informasjon skal være tilgjengelig på nett

I 2015 kom Stortingsmeldingen Digital agenda for Norge (lenke). Den slår fast at offentlig informasjon skal være digital. For å kunne nyttiggjøre seg av de rettighetene man har, og kunne velge mellom alle tilgjengelige alternativer, er man avhengig av informasjon.

– Funksjonshemmede innbyggere bør kunne forvente at kommunen gir informasjon om hvilke rettigheter og ansvar man har, hvilke tjenester man har å velge mellom, og hva de ulike tjenestene innebærer, sier Mari Liljenstrøm.

– Bør kommuner som ikke informerer om BPA få en tilbakemelding? Hva skal kommunene gjøre for å rette opp i dette?
– Vi ser at Norsk tjenestekatalog, som er en samling tjenestebeskrivelser utgitt av Kommuneforlaget, ikke er oppdatert den heller. Et første skritt kan være å kontakte dem så de sitter på korrekte opplysninger. Videre burde kommunene få en oppfordring til å gjennomgå sin egen kommunikasjon om BPA og sørge for å være oppdatert.

Mange gode beskrivelser av arbeidsleders ansvar

– Det temaet som kommunenes nettsider kanskje dekker aller best, er hvilket ansvar en arbeidsleder har for sin BPA-ordning og for assistentene sine, sier Liljenstrøm.

– Hvis man har lyst til å søke om BPA, bør man bli informert om hvilket ansvar man påtar seg. 90% av de kommunene som skriver utfyllende om BPA, skriver om arbeidsleders ansvar, og det er svært bra.

En dragkamp om funksjonshemmedes livsutfoldelse

Stortingets intensjon med rettighetsfesting av BPA var likestilling og samfunnsdeltakelse. Selv om flertallet av kommunene nevner samfunnsdeltakelse i forbindelse med BPA, er beskrivelsene nøytrale og lite oppfordrende. Når det står om deltakelse, viser de fleste tekstene til å delta i sosiale sammenhenger lokalt, framfor å ha et aktivt liv som en vanlig borger. Kun to kommuner nevner samfunnsengasjement knyttet til BPA.

Begrenser funksjonshemmedes menneskerettigheter

– Det at kommunene feilinformerer og holder tilbake informasjon får konsekvenser for funksjonshemmede som gruppe og for samfunnet som helhet, sier Liljenstrøm. Mangelen på informasjon kan i ytterste konsekvens føre til at funksjonshemmede blir isolert, fordi BPA er veien til samfunnsdeltakelse, legger Mari Liljenstrøm til.

Liljenstrøm mener at når Stortinget vedtar en rettighet for en gruppe innbyggere, bør kommunene ta sitt ansvar for å videreformidle informasjon om denne rettigheten på alvor. Man bør bli informert om hva BPA er, at BPA er en rettighetsfestet tjeneste, og for hvem. Videre bør man få vite hvilket ansvar man har som arbeidsleder, slik at man kan foreta et informert valg om hvorvidt man ønsker å gå inn i arbeidslederrollen eller ikke.

Kun noen få kommuner beskriver BPA som et middel til å ta kontroll over sitt eget liv.
– Det vi ser her er en dragkamp om definisjoner, som trolig spiller en viktig rolle i forhold til hvor stor grad av livsutfoldelse funksjonshemmede borgere har i Norge, sier hun. Hun mener også at når den generelle informasjonen om BPA er så mangelfull som den er, får det store konsekvenser for funksjonshemmedes handlingsrom og frihet.

 

Les rapporten “BPA ut til folket”.

Les kortversjon av rapporten.