[ingress]Likeverdsreformen blir lite troverdig når vi vet at regjeringen hindrer de mest effektive likestillingstiltakene.[/ingress]
«Barn og familier med barn som har behov for sammensatte tjenester, skal oppleve et samfunn som stiller opp, og som gir alle mulighet til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse.»
Det står det i innledningen til Likeverdsreformen, som regjeringen la frem før påske.
I Vårt Land sist helg skrev Erna Solberg, Guri Melby og Kjell Ingolf Ropstad at ingen barn, unge eller deres familier skal føle seg som en byrde.
Les debattinnlegget “Et samfunn med bruk for alle” (lenke).
Målet er godt. Å ønske å legge til rette for å være sjef i eget liv, å lovfeste en barnekoordinatorordning og at det pågår en utredning av hvordan BPA skal bli et likestillingsverktøy, det heier vi selvsagt også på. Og ikke minst er det bra at likeverdsreformen stadig henviser til CRPD, som er FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter.
Men mer forpliktende ville det vært om første tiltak var å få CRPD inn i norsk lovverk, slik FNs kvinnekonvensjon og FNs barnekonvensjon allerede er. Det ville lagt press på flere av de andre tiltakene skissert i likeverdsreformen, som å sikre funksjonshemmedes rett til å velge bosted, sikre muligheten til å være sjef i eget liv og gjøre BPA-ordningen til et reelt likestillingsverktøy.
Derfor ber Uloba regjeringen om dette, i vår høringsuttalelse om likeverdsreformen:
- Inkorporere CRPD i Menneskerettsloven for å sikre at konvensjonen har forrang over annet lovverk.
- Anerkjenne funksjonshemmede som likestilte borgere, i tråd med CRPD.
- Etablere en enhetlig lovgivning for BPA med utgangspunkt i CRPD- konvensjonen.
- Sikre opplæring av barnekoordinatorene i tråd med CRPD og likestillingstankegang.
- Lovfeste en ny barnekoordinatorordning i den nye barneloven og ikke i helselovgivningen, for å sikre at tjenester til funksjonshemmede barn har likestilling som mål.
Å si at alle mennesker har samme verdi, er lett å være enig i, og målene i en likeverdsreform er lette å oppnå for en velferdsstat som Norge. Det vi funksjonshemmede trenger, er likestilling. Dit er det en lengre vei å gå, og det krever en annen reformvilje.
Først når utgangspunktet er en vilje til å skape reell likestilling, blir vi kvitt tendensen til å behandle funksjonshemmede som annenrangs borgere og signalene om at vi er en byrde.
Vibeke Marøy Melstrøm,
Generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge
Dette debattinnlegget ble først publisert i Vårt Land 14. april 2021.