Av Mari Liljenstrøm
Sporvekslingserfaringer –
jeg har dem i beina
hodet
magen
hjertet
risset inn i fotbladene
Famler meg fram
mellom
krisemaksimering og hvilepulstakt
i årstidspasseringene
Hjertet omslutter sporvekslerens skiftninger mellom
høyre og venstre
ro og uro
vår og høst
Tullinløkka og Schous plass.
I kalenderplanleggingens trygge kokong
vugges jeg av hverdagsrytmens stille applaus
så lenge jeg slipper
rushtidens sammenstimling av fremmede kropper
manglende ramper
5 minutters-garantier
Kroppen har styringsmekanismer
som er
i utakt.
Den stopper på grunn av signalfeil
stopper ikke på tross av signalfeil
Hadde jeg vært et sporveissystem hadde jeg vært tema
for krisemøter
i samferdselskommiteen
Trikken står i Pilestredet,
takler ikke menneskestrømmen ved
tinghuset
signalfeil trigger kaos i infrastrukturene
Jeg tviholder i det gule støttehåndtaket
på handikapplassen.
Det kommer medpassasjerer
som vil
hjelpe meg
støtte meg
som en refleks av
medmenneskelighet. De vet ikke at
sporveksleren
går i utakt, reagerer
for seint
for tidlig
for hakkete
for FOR
at den ikke er kompatibel med
fininnstilt nok for
øyeblikkelige spontane empatihandlinger
som fort kan snus til
katastrofer og tilstopping
av sporveksleren.