Sommerpraten: – Kampen er på stedet hvil

Selv om dagens regjering har flertall for å inkorporere CRPD i norsk lov, går arbeidet tregt. – Det som irriterer meg mest er hvordan folk bare ikke gjør noe, sier Guro Helene Sørdalen.

Hva er ditt beste sommerminne? 

Bilde av Guro Helene Sørdalen sammen med kjæreste Simen Bondevik fra partiet Sentrum. De to står i en hage omgitt av grønt gress og planter og holder rundt hverandre. Man ser en lenke av pride-flagg i bakgrunnen.
Guro Helene Sørdalen og kjæreste Simen Bondevik forlovet seg tidligere i år.

Jeg har så mange gode sommerminner. Alt fra camping da jeg var yngre, turer med familien og hyttefester i Kragerø, til masse tid i båt med familien. Men jeg tror et av de beste må være en båttur i fjor sommer. Det var første sommeren jeg hadde med kjæresten min «hjem» på ferie. Vi hadde en skikkelig fin båttur rundt i skjærgården her.

Fikk alltid være med

Et annet fint sommerminne er fra da jeg var liten. Jeg var fire år, gikk i dialyse og var veldig, veldig syk. Mamma og pappa tok meg med på alt hele tiden, det husker jeg så godt. Jeg var med på båtturer og alle mulige ting. Vi hadde alltid med noen tepper jeg kunne sovne på hvis det ble for mye for meg. Da vi var ute med båten kom de andre barna opp til skyggen der jeg lå på en madrass, for å vise meg krabbene og skjellene de fant i sjøen.

Det syns jeg er et skikkelig tydelig eksempel på hvordan man kan leve et fritt liv uansett. Jeg kunne ikke være med å fiske krabbene, men jeg kunne se på dem i bøtta. Jeg kunne ikke være med en hel grillkveld uten å bli sliten, men vi dro likevel og tok med noe jeg kunne sove på. Det er jeg skikkelig stolt av foreldrene mine for. Jeg fikk alltid være med.

Anbefaler «Hyttebok frå helvete»

Hvilke tre bøker anbefaler du folk å ta med seg på ferie? (og hva er din favorittbok noensinne)?

Oi. Jeg er så dårlig på bøker, jeg har faktisk bare lest to de siste sikkert ti årene. Det ene er «Hyttebok frå helvete» av Are Kalvø, og det andre er «Omgitt av idioter» av Thomas Erikson. Kan forsåvidt anbefale begge. Omgitt av idioter har jeg lært ekstremt mye av, og tror faktisk jeg har blitt flinkere til å forholde meg til mennesker som er ulik meg selv i personlighet på grunn av den.

Omslaget på boka "Hyttebok frå helvete" av Are Kalvø. Kalvø står med en appelsin i hånda og smiler på rød bakgrunn. Han har på seg mørkeblå skjorte, har blå øyne og sparsomt med hår på hodet. Ved siden av ham på omslaget er en trepåle med flere skilt på, som viser veien til ulike turhytter. "Slaskedalsbu", "Tåkeheimen", og "Gaukhei", står det på noen av skiltene.
Guro Helene Sørdalen anbefaler både Are Kalvøs “Hyttebok frå helvete” (på bildet) og Thomas Eriksons “Omgitt av idioter”.

Hvilken musikk skal du høre på i sommer?   

Jeg har en kjæreste som bare hører på gammel listepop og ABBA, så hvem vet?

«vanlige folks tur»

Hva irriterer deg mest i likestillingskampen for funksjonshemmede om dagen? 

Åh, vær forsiktig med å stille meg et sånt spørsmål. Jeg kunne sikkert skrevet ti a4-sider om akkurat det der. Men jeg tror noe av det som irriterer meg mest er hvordan folk bare ikke gjør noe. Politikerne som er i regjering nå, har tidligere sagt at de vil inkorporere CRPD, men det har fremdeles ikke blitt lagt frem noe. De har sagt at det er «vanlige folks tur», samtidig som de gjør kutt som går hardt utover akkurat vår gruppe. Det gjør ikke kampen vår noen tjeneste, heller det stikk motsatte. Det gir et inntrykk av at vi ikke er vanlige folk, men en særskilt gruppe som ikke fortjener det samme som alle andre.

Lett å la seg lure

På en måte syns jeg nesten det er lettere å forholde meg til folk som bare ikke skjønner hva vi snakker om. Da Michael Tetszchner sa på Dagsnytt 18 at funksjonshemmedes rettigheter ikke er ekte menneskerettigheter, tok han i alle fall et tydelig standpunkt. Han sviktet oss grovt, men satte også fyr på Karin Andersen som virkelig talte vår sak. Nå er det ingen som gjør noen ting.

Kampen er på stedet hvil. De har i prinsippet flertall og burde gjort noe for lenge siden, men vi er ingen prioritet.

Det er veldig lett å la seg lure. Hvis du snakker med dem synes alle det er viktig fordi det er så «stakkars de funksjonshemma». Det er så feil måte å se det på, og irriterer meg kanskje mest akkurat nå.

– Vi skal ikke gi oss

Hva legger du i «stolt, sterk, synlig»?

At jeg kan få gå rundt på gata og være like stolt over den jeg er uansett om funksjonsnedsettelsen min er synlig eller usynlig. Jeg går med hvit stokk innimellom, og jeg merker så stor forskjell på hvordan jeg blir behandlet med og uten den.

Jeg legger også i det at vi skal være tydelige stemmer i samfunnsdebatten. Vi skal ikke gi oss. Vi vet at vi har rett, og da må vi også få rett.

Jeg kommer til å være med å rope i gatene, møte opp på markeringer, jobbe politisk, og ikke minst være en «stolt, sterk og synlig» stemme både på sosiale medier og i massevis av leserinnlegg.

Guro Helene Sørdalen i knallrosa T-skjorte og mørke jeans. Hun sitter på gulvet foran det som ser ut som en gardin, og smiler.
Guro Helene Sørdalen er en aktiv debattant i flatene til flere store nyhetsmedier. Til daglig jobber hun for Norsk handikapforbunds ungdom- 

– Jeg får følelsen av at jeg er et veldedighetsprosjekt

Hvilken politiker håper du at får svidd grillpølsene i sommer – og hvilken fortjener eventuelt den største softisen? 

Det er dessverre alt for mange norske politikere som fortjener en svidd grillpølse. Michael Tetzschner som sa at funksjonshemmedes rettigheter ikke er ordentlige menneskerettigheter, Abid Raja og Trine Skei Grande som var likestillingsministere uten å gjøre noe særlig for vår likestillingskamp, og Støre som leder en regjering som somler noe voldsomt med CRPD.

Men likevel ville jeg nok gitt den til Olaug Bollestad. Måten KrF snakker om funksjonshemmede på gjør oss ingen tjeneste, heller tvert i mot. Jeg får stadig følelsen av at jeg er et slags veldedighetsprosjekt. Eller at jeg må fikses for å bli bra nok. I tillegg er det alltid så mye snakk om menneskeverd, men det hjelper lite når man stemmer mot menneskerettigheter og er med på å bremse likestillingskampen gang på gang. Det er rett og slett skikkelig dobbeltmoralsk og gjør at folk som ikke har satt seg så inn i politikk får et helt annet bilde enn hvordan det virkelig er. De diskriminerer veldig i det skjulte, og da syns jeg nesten det er lettere å forholde meg til Tetzschner som i alle fall sier tydelig hva han mener. Jeg syns alle burde se denne filmen(lenke)  av Mari Storstein, hun setter virkelig ord på det.

Softis til Geir Lippestad

Den som fortjener den største softisen, er uten tvil Geir Lippestad som er leder i Partiet Sentrum. For det første er han en fantastisk mann som alltid har talt vår sak og vært en tydelig stemme. Nå har han også tatt det inn i politikken og leder, etter min mening, det som kommer til å bli det viktigste partiet i norsk politikk når det gjelder våre saker og det vi kjemper for.

I tillegg har han vært veldig viktig for meg personlig det siste året. Jeg har alltid blitt fortalt av samfunnet at jeg aldri kan få til noen ting. Til slutt trodde jeg på det, og i mange mange år følte jeg at det ikke var noen plass til meg. Jeg ble veldig innesluttet og mistet troen på meg selv. Etter hvert begynte jeg å bli litt aktiv i organisasjoner, og selv om det hjalp litt satt usikkerheten godt fast.

Geir har virkelig hjulpet meg å finne gnisten igjen. Han bruker aldri ord som «på tross av» eller «flink selv om» eller andre ting vi hører overalt ellers. Han ser bare folk, og hva de brenner for. Jeg føler meg veldig hjemme i partiet, og jeg føler at jeg har mye å bidra med. Ikke på tross av noen funksjonsnedsettelse, men på grunn av den. Det er veldig deilig!

Guro Helene Sørdalen står ikledd hvit kjole og stort smil med et diplom i hendene fra partiet Sentrum. Hun har vunnet prisen Årets menneskerettighetsaktivist.
Sørdalen fikk partiet Sentrums pris for Årets menneskerettighetsaktivist.

Gruer seg til sommeraktiviteter uten assistent

Nevn et feriested med god universell utforming! 

Jeg har faktisk ikke peiling. Jeg er selv fra Kragerø, og elsker stedet – men universelt utformet det er det ikke! Dessverre, jeg skulle ønske jeg kunne ramse opp, men jeg kommer bare på Dyreparken i Kristiansand. Der ble jeg positivt overrasket sist jeg var der.

Hva er den beste sommermiddagen? 

Gresk salat med fetaost og tzatsiki. Det er kanskje ikke en middag, men det er ihvertfall det beste.

Tenk deg at du hadde fått innvilget ti ekstra BPA-timer i uka fra feriestart. Hva ville du brukt assistansen til? 

Ti timer kunne kommet godt med, for jeg har dessverre ikke fått innvilget BPA enda selv om jeg trenger det. Jeg ville tatt med meg assistenten på ting jeg syns er skummelt å gjøre alene. Jeg har sterkt nedsatt syn, i tillegg til at jeg sliter veldig med angst. Da er det vanskelig å orientere seg alene. Spesielt i store folkemengder, på ukjente steder, eller under dårlige lysforhold – slikt er det jo mye av på sommeren. Jeg har faktisk noen ting jeg gruer meg skikkelig til i sommer, fordi jeg ikke har mulighet til å ha med assistent. Ting som ellers ville vært utelukkende positive, som jeg vet jeg syns er gøy. Men fordi jeg ikke har assistent blir det en utrygg opplevelse, der jeg må bruke krefter på helt unødvendige ting istedenfor å kose meg.

BPA bidrar til å dekke de samme behovene som alle andre har

Hvordan bidrar BPA til en god sommer? 

For mange kan BPA rett og slett bety alt. Det kan bety om man skal ha en ensom sommer, hvor man ikke har frihet til å bestemme over seg selv og egen kropp, eller det kan bety at man kan dra hvor man vil og skape gode sommerminner med familie og venner.

En del bruker en retorikk som at vi funksjonshemmede har spesielle behov. Men vi har jo akkurat de samme behovene som alle andre. Behov for å være med familien, spise, drikke, sole seg og finne på ting man syns er gøy. BPA bidrar nettopp til det, at alle kan få dekt både de grunnleggende behovene man trenger for å leve, men også de helt andre menneskelige behovene som gjør livet bra.