En institusjon blir aldri et hjem, og en institusjon blir ikke mindre institusjon selv om boenhetene blir mindre. Dette var hovedbudskapet da Vibeke Marøy Melstrøm ga sitt innlegg til CRPD-komiteen.
Uloba var en av to norske organisasjoner som var invitert til å holde innlegg da CRPD-komiteen holdt en digital konsultasjon om institusjonalisering 25 mai. Komitéen overvåker FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Stadig flere institusjoner
De siste årene har norske kommuner bygget stadig flere institusjoner for funksjonshemmede. 90-tallets omfattende HVPU-reform, med nedbygging av store institusjoner og opprettelse av mindre boenheter i personenes hjemkommuner, er på mange måter reversert. Institusjonene ligger fremdeles i kommunene, men mange inneholder flere, og i noen tilfeller mange flere, boenheter enn det som var intensjonen med HVPU-reformen.
I Uloba anerkjenner vi ikke institusjoner som alternativ til et privat hjem. Institusjoner, spesialskoler og spesialklasser skaper segregering og stigmatisering, i motsetning til inkludering og alminneliggjøring. Empowerment betyr at funksjonshemmede selv skal ta makten og kontrollen i sitt eget liv – som andre samfunnsborgere.
Tre konkrete verktøy for å bekjempe institusjonalisering
Uloba la frem tre konkrete verktøy for komiteen for å bekjempe institusjonalisering:
- En nasjonalt styrt Borgerstyrt personlig assistanse (BPA)
- Et rettighetsstyrt BPA som ikke ligger under helselovgivningen
- Beslutningsstøtteråd som erstatning for vergemål
Uloba mener at funksjonshemmede skal vokse opp med sin egen familie, gå på nærskolen, reise med samme buss som naboen, ta en utdannelse, stifte familie og ha et arbeid i samsvar med utdannelse og interesser. Dessverre ser vi en stadig økende bruk av institusjoner.
Vibeke Marøy Melstrøm avsluttet med ordene «We are building new institutions in Norway and, pardon my language, it’s the same shit in new wrapping. Free our people!»