Når retten til borgerstyrt personlig assistanse varierer fra kommune til kommune, settes selve rettighetsprinsippet i spill. Over hele landet kjemper funksjonshemmede og familier mot avslag, kutt og uforutsigbare vedtak i en ordning som skulle sikre frihet, selvbestemmelse og likestilling. BPA-opprøret viser at dagens system ikke fungerer og at tiden er overmoden for endring.

Det pågår nå et opprør i kommuner over hele landet. Funksjonshemmede og familier kjemper for en rettighet som skal være lovfestet og forutsigbar, men som i praksis stadig oftere blir gjort usikker. BPA er ment å sikre selvbestemmelse og likestilling. I dag opplever mange det motsatte som avslag, kutt, midlertidige vedtak og langvarige klageprosesser. 

BPA ble utviklet av funksjonshemmede selv, gjennom Independent Living-bevegelsen, som et alternativ til institusjon, standardiserte tjenester og andres styring av hverdagslivet. Ordningen gjør det mulig å leve selvstendige liv, ta utdanning, delta i arbeidslivet, være forelder, partner, venn og samfunnsborger. Likevel behandles BPA fortsatt som en del av kommunenes helse- og omsorgstjenester. Det er et grunnleggende problem. 

Ulik praksis – samme rett 

Medieoppslag fra hele landet viser store forskjeller i hvordan BPA praktiseres. Noen får innvilget assistanse innen rimelig tid, andre venter i årevis. Mange opplever å måtte klage flere ganger, ofte helt til Statsforvalteren, før de får medhold. Ulobas egne tall viser at en svært høy andel klager på kommunale vedtak. Dette er et tegn på et system som ikke fungerer. 

Når rettigheter må forsvares gjennom tunge og langvarige prosesser, blir tilgangen til BPA i praksis avhengig av helse, overskudd, nettverk og juridisk kompetanse. De som ikke orker eller klarer å stå i kampen, faller ofte utenfor. Slik undergraves selve rettighetsprinsippet. 

Når BPA reduseres til en budsjettpost 

En gjennomgående forklaring fra kommunene er økonomi. Pressede budsjetter fører til strengere praksis, midlertidige vedtak og timekutt, også der behovene er varige og godt dokumenterte. Samtidig viser analyser at BPA ofte er rimeligere enn alternative tjenester og kan spare kommunene for store beløp. 

Likevel er BPA særlig utsatt. Det henger sammen med at ordningen ligger i helselovverket og konkurrerer direkte med andre helse- og omsorgstjenester. Når BPA forstås som omsorg, blir selvbestemmelse, deltakelse og likestilling usynliggjort. Resultatet er at mennesker presses inn i løsninger som er mer inngripende, mindre fleksible og ofte både økonomisk og menneskelig dyrere. 

Et system som svikter mennesker 

Historiene som nå kommer fram, handler om barn som ikke får leve trygge familieliv, foreldre som ikke får være foreldre, unge voksne som hindres i å studere, og voksne som risikerer å bli flyttet til institusjon fordi kommunen ikke vil sikre nødvendig assistanse. Mange kjemper ikke bare for seg selv, men også for andre i samme situasjon, vel vitende om at konsekvensene kan bli store hvis de gir opp. Dette er ikke verdig et velferdssamfunn som bygger på like rettigheter. 

BPA må løftes ut av helselovverket 

Dagens BPA-opprør viser tydelig at justeringer ikke er nok. Rundskriv og påminnelser om kommunenes plikter endrer ikke de grunnleggende strukturelle problemene. Så lenge BPA forvaltes kommunalt som en helse- og omsorgstjeneste, vil rettigheten være sårbar. 

Uloba mener BPA må løftes ut av helselovverket og forankres tydeligere som et likestillingsverktøy. Forvaltning og finansiering må legges på statlig nivå, slik at retten til assistanse ikke avhenger av kommuneøkonomi eller bosted. Rett til frihet, selvbestemmelse og samfunnsdeltakelse kan ikke være et kommunalt sparetiltak. Rettigheter må være nasjonale, forutsigbare og reelle. 

BPA handler om liv 

Det som skjer nå, er et varsko. Ikke bare om sviktende praksis, men om et system som har beveget seg for langt bort fra BPA-ordningens opprinnelige formål. BPA handler om liv. Om muligheten til å leve på egne premisser, med kontroll over egen hverdag. 

Uloba står sammen med alle som nå hever stemmen. Dette opprøret handler ikke om privilegier. Det handler om menneskerettigheter, selvbestemmelse og retten til å leve et liv på egne premisser.