Tønsberg kommune vurderer å innføre nye begrensninger i hvordan funksjonshemmede kan bruke BPA. Forslaget innebærer at man bare kan ta med assistenter på reiser i Norge i inntil fem uker i året. Utenlandsreiser vil i praksis bli begrenset til dagsturer. Dette betyr at funksjonshemmede i praksis kan bli sittende fast i kommunen de bor i.

For mennesker som trenger assistanse i hverdagen er BPA det som gjør det mulig å leve et vanlig liv. Assistansen er nødvendig for grunnleggende ting som å stå opp, kle seg, spise og komme seg fra et sted til et annet. Uten assistanse er det vanskelig å reise. Hvis assistansen stopper ved kommunegrensen, stopper også muligheten til å besøke familie, studere et annet sted, delta på arrangementer eller reise på ferie.

Handler ikke om penger

Det er også viktig å få frem at dette ikke handler om økonomi. En BPA-time koster kommunen det samme uansett hvor du befinner deg. Det koster det samme om du er hjemme i Tønsberg, på besøk hos familie i en annen kommune eller på ferie i utlandet. Kommunen betaler for timene som allerede er vedtatt, ikke for hvor assistansen brukes. Når kommuner likevel vil begrense hvor assistansen kan brukes, begrenser de samtidig funksjonshemmedes mulighet til å leve livet sitt.

Noe må gjøres

FNs konvensjon om funksjonshemmedes menneskerettigheter (CRPD) er nå norsk lov. Konvensjonen slår fast at funksjonshemmede skal kunne leve selvstendige liv og delta fullt ut i samfunnet. Tilgang til personlig assistanse er et avgjørende verktøy for å gjøre dette mulig. Samtidig arbeider regjeringens ekspertutvalg med å forme fremtidens BPA. Men vet de egentlig hvordan det føles når hverdagen er utrygg? Når du ikke vet om du får den assistansen du trenger?

Når kommuner vurderer å begrense hvordan BPA kan brukes, blir det tydelig hvorfor BPA ikke kan være et kommunalt ansvar. Livene våre blir i praksis styrt av kommunegrenser og lokale prioriteringer.

Tre grep for frihet

Uloba mener tre grep er avgjørende for at BPA skal bli et reelt likestillingsverktøy:

• Vi trenger en egen BPA lov utenfor helselovverket. BPA er ikke først og fremst helsehjelp. Det er et likestillingsverktøy som gjør det mulig å leve et selvstendig liv.
• Vi trenger en helhetlig assistanseordning som dekker alle livets arenaer. Assistansen må følge personen. Den må fungere hjemme, på studiet, på jobb, på reise og i fritiden.
• Vi trenger statlig finansiering og forvaltning av BPA. Da slipper vi at våre liv avgjøres av kommuneøkonomi og lokale prioriteringer.

Friheten til å leve livet sitt

BPA handler om frihet. Frihet til å studere. Frihet til å jobbe. Frihet til å besøke familie og venner. Frihet til å reise. Og ikke minst, frihet til å styre eget liv.