Hva skal til for å leve et vanlig liv? For de fleste av oss er svaret enkelt. Å kunne flytte hjemmefra. Studere. Forelske seg. Dra på fest. Legge seg når man selv vil. For mange i Norge er dette fortsatt ikke en selvfølge. Det er nettopp dette filmen «Min første kjærlighet» viser på en måte som treffer rett i magen. Uloba – Independent Living Norge er stolt sponsor av filmen. Vi støtter den fordi den viser en virkelighet mange av våre medlemmer kjenner altfor godt. 

Når livet avgjøres av kommunen 

I filmen møter vi Ella. Hun drømmer om det samme som andre unge mennesker. Å flytte hjemmefra, studere og leve et selvstendig liv. Men drømmen stopper når hun flytter til en ny kommune for å studere.

I hjemkommunen hadde hun den assistansen hun trengte for å leve et aktivt liv. I studiebyen får hun avslag. I stedet for å bo i egen studenthybel blir hun plassert på institusjon. Der må hun tilpasse seg institusjonens rutiner. Hun må legge seg klokken 21. Hun kan ikke spontant bli med venner ut. Hun kan ikke bestemme over sitt eget liv. Mens andre studenter er ute og knytter vennskap, sitter hun fast på et sted som bestemmer over kroppen hennes, tiden hennes og hverdagen hennes. Dette er dessverre virkeligheten for mange mennesker i Norge i dag. 

Et postkodelotteri 

Årsaken er at BPA ikke fungerer slik ordningen var ment å gjøre. I dag er BPA organisert som en kommunal helse og omsorgstjeneste. Det betyr at kommuner tolker reglene forskjellig, prioriterer ulikt og gir ulike vedtak. Postnummeret ditt avgjør hvor fritt du kan leve. I én kommune kan du få assistansen du trenger til å studere, jobbe, være forelder og delta i samfunnet. I en annen kommune kan du få avslag og bli henvist til institusjon eller hjemmesykepleie. Dette er ikke likestilling. 

Ekspertutvalget om BPA 

Regjeringens ekspertutvalg skal forme fremtidens BPA. Men vet de egentlig hvordan det føles når hverdagen er utrygg? Når du ikke vet om du får den assistansen du trenger? Hvis unge mennesker som Ella skal kunne leve livet sitt på lik linje med andre borgere, må BPA endres grunnleggende.  

Uloba mener særlig tre grep er avgjørende: 

• Vi trenger en egen BPA-lov utenfor helselovverket. BPA er et likestillingsverktøy som gjør det mulig å leve et selvstendig liv. 

• Vi trenger en helhetlig assistanseordning som dekker alle livets arenaer. Assistansen må følge personen. Den må fungere hjemme, på studiet, på jobb, på reise og i fritiden. 

• BPA må få statlig finansiering og forvaltning. Da slipper vi at våre liv avgjøres av kommuneøkonomi og lokale prioriteringer. 

Friheten til å leve et vanlig liv 

Tenk deg at du må søke kommunen om lov til å flytte hjemmefra. At du ikke kan studere fordi assistansen ikke følger deg. At du må legge deg klokken ni fordi det passer systemet. Det er dette mange mennesker med assistansebehov opplever i dag. BPA handler derfor ikke bare om praktisk og personlig assistanse. Det handler om frihet. Frihet til å velge hvor du vil bo. Frihet til å studere. Frihet til å forelske deg. Frihet til å leve livet ditt. 

«Min første kjærlighet» viser hvorfor dette haster. Filmen gir et sjeldent ærlig innblikk i hva som skjer når samfunnet ikke gir mennesker den assistansen de trenger for å leve selvstendige liv. Den viser hvordan politiske beslutninger kan få enorme konsekvenser for enkeltmennesker. Derfor mener vi at alle som skal ta beslutninger om BPA i Norge burde se akkurat denne filmen.  

For etter å ha sett filmen, blir dette spørsmålet vanskelig å unngå. Skal unge mennesker som Ella få leve livet sitt eller bare plasseres til oppbevaring?