Det diskriminerende arbeidslivet
Det mest skadelige ved å bli holdt utenfor arbeidslivet, er ikke mangelen på inntekt. Det er det som skjer når samfunnet slutter å tro på deg.

For mange starter utenforskapet lenge før den første jobbsøknaden er sendt. Det starter i lave forventninger. Ikke alltid uttalt. Men tydelig nok. I skolen. I NAV. Hos arbeidsgivere. Og til slutt: I oss selv.
Når veien til arbeid fremstilles som urealistisk eller for kostbar, lærer vi noe grunnleggende: At vår plass er et annet sted. Utenfor.
1.mai handler om retten til arbeid og verdighet. For mange funksjonshemmede er dagen et brutalt paradoks: Vi lever i et samfunn som hyller arbeid som selve inngangsbilletten til fellesskapet – samtidig som det aksepteres at vi systematisk holdes utenfor.
Arbeid er mer enn en jobb. Arbeid er identitet. Tilhørighet. Økonomisk frihet. Innflytelse. Makt.
Uten arbeid defineres vi gjennom behov, diagnoser og kostnader. Vi blir brukere, klienter og omsorgsobjekter. Ikke kolleger, fagfolk og borgere. Dette er ikke et individuelt problem. Det er et strukturelt svik.
For funksjonshemmede vil jobbe. Kan jobbe. Og vi jobber – når forholdene legges til rette. Når assistansen fungerer. Når samfunnet utformes for mennesker, slik mennesker faktisk er. Når arbeidsgivere møtes med støtte og ansvar, ikke med fordommer og lave ambisjoner.
Forventning er ikke et trivielt begrep. Det er en kraft.
Når samfunnet forventer at du skal i jobb, investeres det i løsninger. Da spør man: Hva skal til?
Når forventningen mangler, skjer det motsatte. Barrierene får stå. Manglende tilrettelegging kalles “realisme”. Utenforskap blir et administrativt faktum. Slik blir lave forventninger en selvoppfyllende profeti.
Forestillingen om at inkludering av funksjonshemmede er et sosialpolitisk prosjekt, er seiglivet. Men den er feil. Det er et likestillingsprosjekt.
Uten økonomisk selvstendighet svekkes stemmen vår. Den som gjøres avhengig av andres systemer, står svakt i møte med makten. På 1. mai må vi derfor stille det ubehagelige spørsmålet: Hvem har vi definert som en naturlig del av arbeidsfellesskapet – og hvem aksepterer vi at står utenfor?
Et arbeidsliv som ikke rommer funksjonshemmede, er ikke inkluderende. Det er ekskluderende. Vi trenger et skifte. Fra å spørre om vi kan jobbe, til å kreve svar på hvorfor arbeidslivet er utilgjengelig. Fra å snakke om kostnader, til å snakke om rettigheter. Fra å akseptere utenforskap, til å ta ansvar for likestilling.
Arbeidskampen er ikke over før den gjelder oss alle.
Likestilling starter med forventning, og et samfunn som virkelig tror på likeverd, må regne oss med.
Stig Morten Skjæran
generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge SA
– 35 år som politisk spydspiss for likestilling og frihet



