Gapet er stort mellom Stortingets intensjon med BPA og det funksjonshemmede med assistansebehov opplever i møte med kommunen. Uloba har presentert sin tilstandskartlegging for 2021.
Skansgårdforelesningen presenterer Ulobas årlige tilstandskartlegging og er beskrivelse av gapet mellom den likestillingen funksjonshemmede skal ha, og den situasjonen vi faktisk er i.
Her finner du hele Ulobas tilstandskartlegging for 2021 (lenke).
Årets tilstandskartlegging viser blant annet dette:
- 41 prosent av respondentene har ikke nok BPA-timer. Det er en oppgang på fire prosentpoeng sammenlignet med undersøkelsen vi gjennomførte i 2020.
- Levekårene for funksjonshemmede med assistansebehov er langt dårligere enn for den øvrige befolkningen. Hele 45 prosent har en inntekt som ligger 188000 kroner eller mer under gjennomsnittlig inntekt, som er 488600 kroner.
- Bare 30 prosent av respondentene over 15 år oppgir at de er i ordinært lønnet arbeid på heltid eller deltid, eller er selvstendig næringsdrivende, mot 70 prosent av hele befolkningen mellom 15 og 74 år.
- Hele 91 prosent av de som er i arbeid, mener at BPA er avgjørende for at de kan være i arbeid.
- Det er 91 prosent som mener BPA gir dem mulighet til å delta på de fritidsaktivitetene de ønsker. Allikevel er det 24 prosent som ikke har nok BPA til å kunne delta på aktiviteter i nærmiljøet, og 31 prosent som ikke har nok BPA til å kunne delta i organisasjonslivet.
- 95 prosent av de som har BPA, og er foreldre, mener at BPA gjør det mulig for dem å være gode foreldre for sine, eller partners barn.
- Unge funksjonshemmede under 30 år opplever utenforskap i større grad enn eldre. De møter i mindre grad forventinger, spesielt fra personer utenfor omgangskretsen.
- Det er også flere som opplever maktesløshet i møte med det offentlige.
- De har lavere utdanning og inntekt, og færre unge er i arbeid enn blant funksjonshemmede over 40 år med assistansebehov.
Laila Bakke og Egil G. Skogseth har skrevet og presenterte Ulobas tilstandskartlegging i Oslo 15. oktober.
Ofret jobb og samboerforhold for å assistere pappa
Carine og Simone Karlsen fortalte om situasjonen for sin far, som ble funksjonshemmet etter en arbeidsulykke for tre år siden. De har ofret jobb, studier, bolig og samboerforhold for å være hos faren og assistere ham. Det skulle være midlertidig, men har nå vart i to år.
– I dag, etter tre søknadsprosesser, har pappa et vedtak på 35 BPA-timer i uka, der det er spesifisert i vedtaket at det kun gjelder i tidsrommet 8-15 mandag – fredag, men faren vår er funksjonshemmet døgnet rundt resten av livet.
– Det fratar ham mange friheter, muligheter til ferier, avlastning, delta sosialt i samfunnet. Vi jobber fremdeles for at pappa skal få et bedre og tilstrekkelig BPA-tilbud, også for at vi fullt og helt kan få tilbake rollene våre som døtre, i stedet for å være pappas assistenter.
Kommunen hevder nedsatt funksjonsevne betyr nedsatt omsorgsevne
Joakim Taaje så behovet for BPA da han ble pappa i fjor vinter og fikk først inntrykk av at saksbehandleren i Lillestrøm kommune ville gjøre det han kunne for at Taaje skulle få BPA. Han tok feil. På Skansgårdforelesningen viste han sitater fra kommunens saksfremlegg til Statsforvalteren:
«Det er usikkerhet til hvilke rettigheter du har i forhold til alenetid og ivaretakelse av barnet da du bor med en frisk samboer som det ligger en forventning til at kan ivareta barnets behov. (…) Lillestrøm kommune kan ikke sette inn BPA som en kompensasjon for nedsatt omsorgsevne eller som en avløsning for foreldreansvaret for far.»
– Kommunen setter likhetstegn mellom min nedsatte funksjonsevne og nedsatt omsorgsevne. Dette er feil!
Joakim Taaje beskriver det som en stor psykisk påkjenning ikke å strekke til som pappa og heller ikke bli anerkjent som pappa.
Etterlyser tydelige politikere
I regjeringserklæringen til den nye regjeringen står det at de vil videreutvikle BPA som et viktig verktøy for å sikre alle mennesker deltakelse og likestilling i samfunnet. Vi er selvsagt spente på når og hvordan det vil skje, og vi er spente på hva BPA-utvalget skriver i utredningen, som kommer i desember.
– Stortinget må bestemme seg for hva det egentlig er de vil. Hvis de ønsker reell samfunnsdeltakelse og at jeg skal få bestemme hva jeg skal gjøre i mitt liv, så bør det stå nettopp det i lovverket, sa Tove Linnea Brandvik i panelsamtalen på Skansgårdforelesningen.
Tove Linnea Brandvik er forbundsleder i Norges Handikapforbund, sitter selv i BPA-utvalget og har tidligere representert Arbeiderpartiet på Stortinget.
Torstein Lerhol, politiker i Senterpartiet og avdelingsleder hos en BPA-tilrettelegger, minnet om hvor viktig det er at politikerne forstår hva BPA handler om, og da trenger de mer kunnskap om BPA.
Synspunktene møtte forståelse hos Sofie Marhaug, som nylig er valgt inn på Stortinget for Rødt og som kjenner problemene med BPA-forvaltningen fra Bergen. Hun fikk følgende råd med seg fra Tove Linnea Brandvik:
– Å stenge noen ute er alltid den dyreste løsningen!
Se opptak av Skansgård-forelesningen på Youtube (lenke, åpnes i ny fane). Opptaket er foreløpig ikke tekstet.