Hvorfor fremstiller NRK det som at det er mer bærekraftig og bedre å plassere meg i et helsetun med personalbaser?
Av: Even Hodne Valaker, student i samfunnsøkonomi ved NTNU og Vibeke Marøy Melstrøm, generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge
Denne teksten er skrevet som et tilsvar til Venstrepolitiker Alfred Bjørlos uttalelser på Dagsrevyen søndag 17 november.
Jeg er lei av kommuner som utelukkende ser på meg som en utgift, av mennesker og systemer som ikke tar innover seg at jeg er en ressurs for samfunnet, og av medier som fremstiller meg som en ressurskrevende bruker.
Jeg er lei av å gang på gang måtte bevise at jeg kan få til det jeg vil, bare jeg får styre hverdagen min med BPA.
Bjørlo tar feil
I beste sendetid i Søndagsrevyen 17. november gav NRK ordet til Venstre-politiker og stortingsrepresentant Alfred Bjørlo. Han fikk si at BPA er dyrere enn kommunale tjenester. Så foreslo han å ta unge funksjonshemmede som meg ut av hjemmet mitt og hverdagen min, og plassere meg i institusjon. I samme innslag sa Bjørlo at et «tun» med personalbase ikke er institusjon. Men en rapport fra 2021 slår fast at det er stadig vanligere med fellesarealer i bofellesskapene som bygges. Rapporten slår også fast at store enheter hverken gir bedre fagmiljø eller forebygger ensomhet blant beboere.
Siden har Venstre-politikeren skrevet i Handikapnytt at han vil slå ring om BPA-ordningen, men han er redd for at det vil mangle folk til å utføre nødvendige tjenester.
Praktisk bistand, ikke omsorg
Det Bjørlo og mange andre politikere ikke forstår, er at BPA handler om praktisk bistand. Assistanseordningen BPA var ikke ment som en ren helsetjeneste da gründerne i Uloba, funksjonshemmede selv, utviklet den på 90-tallet.
– Det trengs ikke helsefagutdannet personell til å smøre en brødskive, ta opp laptopen fra skolesekken eller komme seg på jobb, sier Ulobas generalsekretær Vibeke Marøy Melstrøm.
Det trengs ikke helsefagutdannet personell til å smøre en brødskive, ta opp laptopen fra skolesekken eller komme seg på jobb.
BPA til flere skaper derfor ikke behov for flere helsefagarbeidere. Ved å flytte BPA ut av kommunal forvaltning, over til staten og i eget BPA-lovverk, kan tusenvis av kommunale, «varme hender» frigjøres, mener hun.
FN-konvensjonen for funksjonshemmede, CRPDs artikkel 19, fastslår også at funksjonshemmede har rett til selvbestemmelse, å leve selvstendig og være en del av samfunnet. Selv om Norge også her henger etter i å inkorporere konvensjonen i Menneskerettighetsloven.
Gavepakke til samfunnet
Hvorfor tillater NRK da at funksjonshemmede blir omtalt som en ren kostnad? Hvorfor blir det ikke belyst at BPA-ordningen egentlig er en gavepakke til samfunnet? Med BPA kan flere studere, bo hjemme og jobbe. Utenforskapet koster så uendelig mye mer!
La oss heller ta tak i det virkelige uføret vi står i: Tall fra Ulobas rapport Tilstandskartleggingen 2024, viser at manglende, for lite eller ingen BPA, fører til utenforskap. Halvparten av dem som svarte på undersøkelsen i alderen 18–66 år, er ikke i jobb, utdanning eller arbeid. De befinner seg i det regjeringen omtaler som utenforskap.
Og tre av fire (48 av 65) som oppgav at de ikke hadde BPA, og som tok stilling til påstanden «Jeg opplever at jeg er sosialt isolert fra resten av samfunnet» var helt eller delvis enige.
– Kan ikke fortsette på denne måten
Det er bare et par uker siden FN-dagen for funksjonshemmedes rettigheter, 3. desember. Kommunene kan ikke få fortsette sin kampanje mot unge funksjonshemmede på denne måten. De kan ikke få fortsette å gjøre retoriske poeng ut av hvor dyre vi er, uten at noen får si dem imot. Uten at noen sier at alternativet til BPA er flere på uføretrygd, flere stuet bort på institusjoner, flere menneskerettighetsbrudd.
Vi har det på papiret at BPA er kostnadseffektivt og billigere for kommunen enn tradisjonelle tjenester. Tradisjonelle tjenester, selv om de er aldri så gode, er ikke tilpasset aktive liv. Når kommunen får bestemme når jeg skal spise frokost og dra på lesesalen, er også hjemmet mitt blitt en institusjon.
Når kommunen får bestemme når jeg skal spise frokost og dra på lesesalen, er også hjemmet mitt blitt en institusjon.
Men jeg er som alle andre, har de samme ønskene som andre, og har ambisjoner for fremtiden. Jeg vil være en del av det vanlige samfunnet, bo alene med BPA, få jobb og delta på lik linje. De fleste andre tar et selvstendig liv som en selvfølge.
Når vi har stortingspolitikere som tar til orde for å løse den såkalte «yngrebølgen» med institusjoner, og medier som lar slike holdninger få stå uimotsagt, må noen reagere. Hvorfor skal ikke jeg, som har CP, ha lik rett til å delta i samfunnet, studere, bo med dem jeg vil og leve et helt vanlig liv, som alle andre?
Jeg er vanlig, la meg leve vanlig!
Mer likestillings- og BPA-stoff?
Les mer om Dagsrevyen-saken her.
Les flere aktuelle saker fra Uloba her.