Jeg er nemlig på vei – på vei mot et sted jeg har drømt om så lenge jeg kan huske. Et sted hvor husene strekker seg høyere enn himmelen og står tettere enn noe sted. Jeg bare elsker storbyer, og dette er den ultimate storbyen for meg.
New York – here I come.
Eneste skåret i gleden er den lange flyreisen, 7 timer minst. Har aldri sittet så lenge på fly noen gang. Likevel går reisen greit. Sover litt, ser på film og dagdrømmer om hva som venter meg når jeg kommer frem.
Ved ankomst USA blir jeg loset galant forbi køen av mennesker som venter på å komme seg gjennom passkontrollen samtidig som jeg blir iakttatt av uniformer politi med maskingevær og strenge ansikt.
Hopper inn i en legendarisk Yellow Cab, og cirka 1 time senere er jeg innlosjert på et hotell med Central Park som nærmeste nabo. Jeg er utålmodig og kommer meg raskt ut av hotellet og ruller lett over brede fortau uten hindre og tenker at nå er livet godt. Fremmede mennesker hilser, smiler og spør hvordan jeg har det. Ingen glor, her er mangfoldet eneste alternativ. Jeg bøyer nakken for å se enden av skyskraperne, men blir bare svimmel og ør. Lyden av New York er så overdøvende. Biler som tuter, sykebiler i full sirene og ikke minst dampen fra undergrunnsbanen som stiger opp fra fortausristene. Alt er akkurat som på film.
Er dette noe jeg kan glede meg over?
Likevel stikker det litt i samvittigheten. Det er så mange jeg kjenner som ikke får oppleve dette. Ikke fordi de ikke vil eller ikke har råd, men fordi kommunen de bor i nekter dem å ta assistansen de er avhengig av, ut av kommunen. Og uten assistanse kan de ikke reise…
Jeg ruller videre – et lys der borte lokker meg, og plutselig midt mellom skyhøye skyskrapere dukker det opp store, støyende og lysende reklameskilt. Da går det opp for meg at endelig er jeg der – midt på Manhattan og Times Square. Jeg skriker av glede, gråter og ler om hverandre. Lykkelig, levende og høyst tilstede. Ingen legger merke til min reaksjon, til tross for at det er mennesker overalt.
Kjenner jeg så veldig gjerne vil dele min opplevelse med hele verden. Tenk at nå er jeg virkelig her! En drøm er gått i oppfyllelse. Tar masse bilder, dette må foreviges, men igjen kommer det stikket og den dårlige samvittigheten: Er dette noe jeg kan glede meg over? Shit altså! Hva vil mine venner og bekjente som ikke har reisefrihet, tenke? Vil de ble lei seg? De vil selvfølgelig tenke at livet er urettferdig.
Fuck altså – fuck urettferdighet.
Sender en rask tanke til min egen kommune, som tross alt gir meg lov til 5 uker ferie med assistanse utenfor kommunen. Selv det er trist, for hvem skal ha reisebegrensninger? Selvsagt ingen, men 5 uker er bedre enn ingen uker. Fuck altså – fuck urettferdighet.
Jeg er vel hjemme igjen nå. Lever fremdeles på opplevelsene storbyen New York gav meg.
Kofferten står igjen pakket, passet er funnet fram, og jeg er klar for Berlin. En annen storby jeg lenge har ønsket å besøke.
Og sammen på reisen tar jeg med meg min dårlige samvittighet og et håp om at mine reiser kan inspirere andre til å kjempe for sine rettigheter. At jeg kan være med å påvirke slik at en dag kan alle som vil det – reise fritt.
Tekst: Helle-Viv Magnerud