Black Metal

Det første minnet: Hun ligger nederst i køyesenga. Broren hennes er i ferd med å klatre opp i den øverste køya. Hun kan nesten ikke vente. Han er oppe, og så faller han ned.

Hun har fjernet ribbebunnen i senga hans.

Hun ler. Dette med å utfordre grenser, gjøre noe, ikke tilpasse seg, det har alltid vært med henne. Hun skrev et dikt «Til saksbehandler» om det en gang:

Du ber meg beskrive mitt liv

På et A4-papir

Alt jeg gjør fra A til Å

Men jeg nekter

Så kall meg gjerne en ramp

For dette er min kamp

Helle-Viv Mangerud

Hun vokste opp i Moss. Den gang folk fortsatt snakket om Mosse-lukta. Den gang Moss ennå var en litt sliten industriby en times tur fra Oslo, og hvor folketallet var slakt fallende gjennom åttitallet. Det er bra. Hun hadde en fin oppvekst. To storesøstre og en lillebror. Da hun var 11 flyttet hun. Sammen med mamma, pappa og lillebror. Til et lite sted, Lindås – en times biltur nord for Bergen. Men hun ville videre. Kunne ikke bli der.

16 år gammel er hun i møte med forgjengeren til dagens NAV. De gir henne et klart råd: hun bør bli ufør så fort som mulig.

Ung ufør, sier de. Det er det beste for henne. For slike som henne. Venter hun til etter at hun er fylt 27, vil hun få mye mindre.

Ung ufør? Hun har aldri tenkt tanken engang. Selvfølgelig skal hun ha en jobb. Selvfølgelig skal hun delta. Selvfølgelig skal hun ha et liv. Men det som er selvfølgelig for henne, er tydeligvis ikke selvfølgelig for alle andre.

Hun drar til Bergen. Vil jobbe med markedsføring. Tar handelsskolen. Etterpå får hun jobb som sekretær i rederiet Grieg. Et ærverdig shipping-firma som i årtier har vært en institusjon i Bergen. Hun setter sin ære i å gjøre en god jobb. Hun er alltid forberedt, holder alltid orden, er til å stole på, er flink.

Hun har egen leilighet. Det er der vennegjengen samles til fest. Hun har falt nesten overalt i Bergen. Hun vil gå. Selv om det nesten er håpløst. Faller ned trapper, i motbakker, over brosteiner. «Det er du som har sånn funny walk», sier en kjent skuespiller til henne. Hun går til hun ikke kan gå lenger.

Ofte sier andre til henne at hun er så sterk. Hun føler seg ikke veldig sterk. I hvert fall ikke i møte med byråkratiet. Oftere enn sterk har hun følt seg redd for å knekke. Som om hun kan knekke når som helst. Hun er helt avhengig av BPA, og av og til har hun lyst til å flytte ut av kommunen, men hvordan kan hun gjøre det? Vil den nye kommunen gi henne BPA? Og snart blir hun seksti. Da vil hun få rett til seks ukers ferie, som alle som fyller seksti. Men kommunen dekker kun BPA i fem uker selv om man passerer seksti.

Menneskerettigheter, men ikke for henne, ikke helt. Vær glad for det du får.

Jo, hun er fortsatt redd for å knekke. Slik hun ble da det ble dårlige tider, og hun ble oppsagt, og i en måned så gikk hun arbeidsledig, og ble redd for om NAV skulle få rett likevel, men de fikk ikke rett. Hun har kommet til jobbintervjuer, og sett blikkene – Tror du at du kan jobbe her? – Ja, har hun sagt, ring referansene mine, prøv meg ut, og visst kan jeg det.

Hun elsker musikk. Nærmere bestemt metal. Black metal. Energien det gir. Hvordan hun blir ett med musikken, og musikken ett med henne. Elsker å dra på konsert. Noe av det morsomste hun har opplevd var da hun var på konsert, og sidemannen spurte om hun ville crowd surfe. Nei, sa hun, men han lo, og hørte ikke på henne, og han og kompisen kastet henne opp, og hun surfet over alle. 

Men det største? Hun er ikke i tvil. Det var da hun ble mamma, 29 år gammel. Hun gikk til legen. Skulle ta ultralyd, men legen trodde hun kom for en abort. Det er det aller, aller største og fineste som har skjedd henne. Å bli mor. Å få en datter. Se at datteren vokser og lever, og nå har fått et fint eget liv i Gøteborg. Derfor tenker hun på å flytte tilbake over fjellene nærmere svenskegrensa, kunne være nærmere datteren og familien hennes. Men hun kan ikke være sikker på at hun får BPA hvis hun flytter, så foreløpig blir det med tanken.