Av Elisabeth Skredlund, til sin datter Alma
Alle bærer vi en livshistorie.
Fortellingen om hvem vi er,
hva som er viktig for oss.
Behov, tanker og ønsker.
Vi har med erfaringer som har preget oss,
opplevelser som danner reisverket av minner.
Store øyeblikk da tiden stod stille.
Glede, samhold, men også usikkerhet, redsel og sorg.
Hva føler jeg meg god på? Trygg på?
Hva er det som gjør meg usikker,
hva utfordrer og når trenger jeg hjelp?
Alle bærer sin livshistorie. Jeg bærer to.
Min egen historie er lett å bære selv
om den inneholder mye levd liv.
Men jeg bærer også din, Alma.
Det er et enormt ansvar, veier mye og er uhåndterlig.
Du ber meg ikke om å bære den.
Du ber meg ikke om mye.
Du sier
«Lytt til tankene mine, møt meg,
se meg, ta meg på alvor.»
Det sier du uten ord.
Du sier «Syng meg i øret.»
når du tar ansiktet mitt og plasserer
munnen min mot øret ditt.
Du sier «Jeg er usikker»
når du blir stille og snur deg bort.
Du sier «Jeg vil leke med deg»
når du dulter borti meg med bena dine.
Du sier «Jeg er tørst»
når du går til vasken.
Du sier «Jeg vil ha en pause.»
når du stopper opp
og lener deg mot meg når vi går tur.
Alt dette forteller du uten ord.
Fordi jeg kjenner deg.
Fordi du lærer oss ditt språk,
fordi vi lager et språk sammen.
Jeg bærer historien din,
men også språket ditt.
Det må videreformidles til de du er sammen med.
Alle de menneskene du må slippe inn i livet ditt
fordi du trenger deres hjelp.
Noen vil lytte.
Noen skaper en fortsettelse i historien din.
Nye opplevelser vil komme til, ny kunnskap dannes.
Men historien forankres fremdeles her hos meg.