Vi funksjonshemmede trenger handling nå.
– Jeg er veldig glad for at det er så mange som stiller seg bak oppropet vårt, og jeg er glad for at statssekretæren var imøtekommende og tok imot underskriftene. Samtidig er det skuffende at helse- og omsorgsministeren ikke tok seg tid til å møte oss, sa generalsekretær Vibeke Marøy Melstrøm i Uloba, da hun overleverte 10 000 signaturer til statssekretær Ellen Rønning Arnesen utenfor Helse- og omsorgsdepartementets lokaler i Oslo.
Jeg er veldig glad for at det er så mange som stiller seg bak oppropet vårt, og jeg er glad for at statssekretæren var imøtekommende og tok imot underskriftene. Samtidig er det skuffende at helse- og omsorgsministeren ikke tok seg tid til å møte oss.
Vibeke Marøy Melstrøm, generalsekretær i Uloba
500 dager er gått siden BPA-utvalget overleverte sin NOU 2021:12 Selvstyrt er velstyrt til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol. Det er også 500 dager siden de fire som representerte funksjonshemmede og våre organisasjoner, leverte dissens til forslaget. Deretter samlet vi i løpet av 2022 inn 10.000 underskrifter i protest mot at BPA fortsatt ligger i kommunal forvaltning og hjemlet i Helse- og omsorgslovgivningen. Nå er underskriftene endelig overlevert departementet, og statssekretæren takket for tydeligheten.
– Underskriftene er en viktig symbolikk og et signal om at vi må følge opp dette, og det skal vi gjøre. Jeg vil understreke at dette arbeidet ikke er glemt, sa statssekretær Ellen Rønning Arnesen.
Jeg vil understreke at dette arbeidet ikke er glemt.
Statssekretær Ellen Rønning Arnesen.
To representanter fra Løvemammaene stilte også opp utenfor departementet.
– 500 dager er alt for lang tid, og derfor er vi her i dag, sa løvemamma Elin Gunnarson.
Vi takker alle som stilte opp sammen med oss, alle som har bidratt med sin signatur, og alle som hver dag kjemper om en bedre hverdag for funksjonshemmede med assistansebehov.
Les generalsekretærens appell:
Takk til deg statssekretær Ellen Rønning-Arnesen, for at du har tatt deg tid til å ta imot 10 000 menneskers underskrifter med krav om en bedre BPA-ordning som må ligge forankret i staten.
I dag, 2. mai, er det 500 dager siden BPA-utvalget leverte NOU 2021:11 til Helse- og omsorgsdepartementet og helseminister Ingvild Kjerkol.
Funksjonshemmede er Norges største minoritet – For oss med assistansebehov er BPA vårt viktigste likestillingsverktøy. Selv om vår grunnleggende rett til assistanse ligger i FN-konvensjonen for våre rettigheter, CRPD, er vi mange. Og vi blir stadig flere som må sette livene våre på vent. Dette er særlig dramatisk for barn og unge.
Både politikere, kommunene selv, funksjonshemmede, fagorganisasjoner, BPA-aktører, personlige assistenter og mange flere er enige om at vi må ta radikale grep dersom vi skal få tilbake BPA som et reelt likestillingsverktøy. Slik det opprinnelig var, utarbeidet av funksjonshemmede selv, og slik det var ment å være.
Det er svært foruroligende og frustrerende når helseministeren, Ingvild Kjerkol, i siste uttalelse i saken, bruker begrep som «dersom» og ikke kan vise til noen konkrete planer.
Over 200 høringssvar, også fra målgruppene selv, peker på nødvendige endringer. Blant annet sto 38 organisasjoner av av og for funksjonshemmede samlet bak ett felles dokument. Det var stor grad av konsensus i BPA-utvalget om at BPA skal være et reelt likestillingsverktøy. Regjeringen bør nå ha et godt grunnlag for å gå videre i prosessen.
Regjeringen er også i utakt med Stortinget. Partier både til venstre og høyre for regjeringen er enige om at det haster å gjøre noe, å forbedre BPA.
Det jobbes samtidig med inkorporering av FN-konvensjonen, CRPD, i dag. Like fullt er den ratifisert og signert, like fullt har vi krav på våre grunnleggende rettigheter.
BPA forvaltet som i dag fungerer ikke. Det som må gjøres, er:
- BPA må redefineres som en helhetlig assistanseordning for alle livets arenaer.
- BPA må ut av helselovverket og forankres i likestilling- og diskrimineringslovverket.
- BPA skal ikke begrenses av alder, man skal kunne få BPA om man er under 18 eller over 67 år gammel.
- BPA skal ikke begrenses av dagens timegrenser på 25 og 32 timer i uka.
- BPA må flyttes ut av det kommunale selvstyret, og over til staten.
Kjerkol sier også i sin siste uttalelse at dersom regjeringen skal foreslå større endringer i BPA-ordningen, må de være sikre på at det vil gi «brukerne» et bedre tilbud og at det vil være økonomisk bærekraftig.
Først og fremst; de såkalte «brukerne» er vi som nå setter våre liv på vent, det er vi som ikke får ta ansvar og ha makt i eget liv. Det er vi som må leve med reisebegrensninger, det er vi som hver dag lever med restriksjoner, slik andre i samfunnet bare opplevde under pandemien. Vi må leve med rammer og begrensninger satt av helselovverket, fagprofesjonene, det kommunale selvstyret og utdaterte holdninger om oss som først og fremst syke, pasienter og passive mottagere av tjenester.
Resultatet er at regjeringen i dag står og ser på, aksepterer og legaliserer menneskerettsbrudd som omfatter et stort antall innbyggere i Norge.
Kjerkol sier også at BPA må være økonomisk bærekraftig. Ja, det sier også jeg, men da må det radikale endringer til.
Det finnes ikke bærekraft i diskriminering, det finnes ikke bærekraft i dagens unødige byråkrati og forvaltning av ordningen. Det finnes ikke bærekraft i å fortsette å skape passive brukere og klienter av velferdsstaten. Det finnes ikke bærekraft i å holde folk utenfor utdanning, familie, kultur og arbeidsliv.
BPA forvaltet som et reelt likestillingsverktøy, er økonomisk bærekraftig og en absolutt forutsetning for at funksjonshemmede skal kunne delta i samfunnets verdiskapning. Vi kan, vi har rett til, og vi vil bidra!
Med BPA investerer vi i folk, vi investerer i mangfold, vi investerer i barn og unge, vi investerer i demokrati og menneskeverd, vi investerer i fremtiden!
De 10 000 underskriftene vi overleverer i dag må sees på både som en protest og et krav. Protest fordi det ikke skjer det noen ting, selv om det er full enighet om grunnleggende prinsipper. Og et krav om at BPA må bli et reelt likestillingsverktøy. Krav, fordi våre grunnleggende menneskerettigheter brytes. Dette kan vi ikke lenger akseptere, hverken som individ eller samfunn!