– Alt jeg vil, er å besøke venner og dra på trening som andre 30-åringer.

Det forteller 30 år gamle Emina Majcic til VG. Etter at hun mistet bevegeligheten i beina i 2024, har hun måttet lære seg et nytt liv som rullestolbruker. Hun jobber 50 prosent som molekylærbiolog, bor i egen leilighet og ønsker å leve et aktivt liv. Likevel opplever hun at systemene rundt henne setter grenser for friheten. Historien hennes viser hvorfor dagens BPA-ordning ikke fungerer slik den burde.

Konsekvensene av avslag på BPA

Emina har fått avslag på søknaden om borgerstyrt personlig assistanse (BPA). Kommunen mener hun ikke har et hjelpebehov på minst 25 timer i uken, og derfor ikke oppfyller vilkårene i dagens lovverk. I stedet har hun fått vaskehjelp og fire timer støttekontakt i uken.

For Emina handler ikke BPA om pleie og omsorg. Hun ønsker assistanse til å komme seg ut, delta på trening, besøke venner og leve et selvstendig liv – uten å være avhengig av familie eller venner. Når hun besøker venner som bor i bygg uten heis, blir hun båret opp trappen av vennegjengen. Ingen skal være avhengig av å bli båret av venner for å kunne delta i sosiale aktiviteter.

BPA handler om likestilling

For Uloba er denne historien dessverre ikke unik. Altfor mange opplever at BPA vurderes ut fra hvor mye hjelp de trenger til grunnleggende gjøremål, i stedet for hvilke muligheter de trenger for å kunne leve et selvstendig liv.

Borgerstyrt personlig assistanse er et likestillingsverktøy. Det handler om friheten til å studere, jobbe, være forelder, delta i organisasjonsliv, trene, reise, ha et sosialt liv og bestemme over egen hverdag. BPA skal gjøre det mulig å leve livet – ikke bare overleve det.

Ekspertutvalget om BPA

Regjeringens ekspertutvalg skal forme fremtidens BPA. Men vet de egentlig hvordan det føles når hverdagen er utrygg? Når du ikke vet om du får den assistansen du trenger? Hvis unge mennesker som Emina skal kunne leve livet sitt på lik linje med andre borgere, må assistanseordningen endres grunnleggende. 

Uloba mener særlig tre grep er avgjørende:

• Vi trenger en egen BPA-lov utenfor helselovverket. BPA er et likestillingsverktøy som gjør det mulig å leve et selvstendig liv.
• Vi trenger en helhetlig assistanseordning som dekker alle livets arenaer. Assistansen må følge personen. Den må fungere hjemme, på studiet, på jobb, på reise og i fritiden.
• BPA må få statlig finansiering og forvaltning. Da slipper vi at våre liv avgjøres av kommuneøkonomi og lokale prioriteringer.

Historien om Emina viser at et avslag på BPA kan få store konsekvenser for menneskers mulighet til å delta i samfunnet. Et samfunn som ønsker at flere skal delta i arbeidsliv, utdanning og fellesskap, må sørge for at assistansen følger mennesket – ikke kommunegrensene eller rigide timegrenser.

BPA skal gi frihet. Da må ordningen endres slik at den faktisk gjør det.