Ulobas stolthetspris går til personer som har gjort en særskilt innsats for funksjonshemmedes likestilling. Odd Volden får prisen for sitt engasjement på tvers av funksjonsnedsettelser, på mange samfunnsarenaer.

En tydelig stemme mot diskriminering

Odd Volden er fagpedagog, komponist og faglitterær forfatter. Han har blant annet arbeidet som rådgiver, universitetslektor, erfaringskonsulent, blogger og leserombud. Han har også hatt flere roller i Mental Helse. Siden 1998 har han skrevet artikler, essays, bokkapitler og blogginnlegg om psykososial helse. Gjennom tekstene sine har han utfordret både fagmiljøer, myndigheter, medier og organisasjoner.

Et gjennomgående budskap er at diskriminering må forstås som et samfunnsproblem. Oppmerksomheten kan ikke bare rettes mot den enkeltes helse eller funksjonsnedsettelse. Samfunnet må også fjerne barrierene som hindrer mennesker i å delta på lik linje med andre. Odd Volden er en av Norges fremste og mest radikale forkjempere for en felles kamp mot diskriminering på tvers av funksjonsnedsettelser.

Vil flytte oppmerksomheten fra helse til samfunn

Odd Volden har arbeidet for å få organisasjonene på feltet for psykososial helse ut av det han beskriver som «helsebobla». I stedet vil han rette oppmerksomheten mot deltakelse i blant annet arbeidsliv, politikk, kunst og medier. Han mener at mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser først og fremst må møtes som borgere. Derfor må samfunnet diskutere hvordan skoler, arbeidsplasser, nabolag og organisasjoner kan bli tilgjengelige for alle. Denne tilnærmingen flytter ansvaret. Det er ikke den enkelte som alene skal tilpasse seg samfunnet. Samfunnet må også endre strukturer, tjenester og holdninger som skaper utenforskap.

«Ingenting om oss uten oss»

Retten til å representere seg selv står sentralt i Odd Voldens arbeid. Han bygger på prinsippet «nothing about us without us», eller «ingenting om oss uten oss». Det betyr at funksjonshemmede skal delta fullt ut i saker som gjelder deres egne liv. Han har derfor kritisert fagmiljøer som ikke anerkjenner erfaringskompetanse. Personer som selv møter barrierene i tjenestene og systemene, må få reell innflytelse på hvordan disse utformes. Deltakelsen må dessuten være mer enn symbolsk. Erfaringene til dem som blir berørt, må påvirke både beslutninger, forskning og utviklingen av offentlige tjenester.

Samarbeid på tvers av funksjonsnedsettelser

Odd Volden henter inspirasjon fra flere rettighetsbevegelser. Samtidig har han lenge arbeidet for tettere samarbeid mellom funksjonshemmedes organisasjoner. Han har blant annet sittet i styret til Stopp Diskrimineringen i tre år. I tillegg bidro han til boken Med vitende og vilje av Ann Kristin Krokan og Toril Heglum i 2006. For Odd Volden handler kampen om mer enn enkelte diagnoser eller grupper. Målet er en felles kamp mot diskriminering og samfunnsskapte barrierer.

Utfordrer språk og holdninger

Språket vi bruker, påvirker hvordan mennesker blir møtt. Derfor har Odd Volden utfordret medienes omtale og framstilling av funksjonshemmede. Han har også klaget flere saker inn for Pressens Faglige Utvalg, PFU.

Kritikken hans retter seg også mot organisasjonene på feltet for psykososial helse. Han mener at de ofte er for opptatt av sykdom og behandling, og for lite opptatt av diskriminering, rettigheter og samfunnsdeltakelse. Dermed utfordrer han både etablerte systemer og egne miljøer. Det har gjort ham til en tydelig og kompromissløs stemme i likestillingskampen.

Les også:

Toril Heglum hedres med Stolthetsprisen post mortem

Ulobas ærespris til Judy Heumann

Les Odd Voldens takketale

«Å være gal er ikke godt
om du er gal alene,
din selvrespekt blir søndertrått
og intet får du mene.
Men samles gale en for en,
så blir vi til et tusenben,
beveger oss hen over stokk, over sten,
både manisk, nevrotisk og schizofren.

 

Å være gal var ikke godt
da du var gal alene,
din selvrespekt ble søndertrått
og intet fikk du mene.
Nå samles gale en for en,
et kjempemessig tusenben,
vi fjerner anstalten til nederste sten,
hver en manisk, nevrotisk og schizofren.

 

Å være gal kan være godt
når vi er gale sammen.
Psykiatriens bankerott
gjør hanen rød i kammen.
Nå vil vi gripe murerskje´n
og sammen legge sten på sten
til klubber som oppbygges en etter en
av hver manisk, nevrotisk og schizofren.

 

Dette var første, femte og sjette vers av Galevise.

Teksten er skrevet av Benny Karpatschof, fritt oversatt av Tormod Bakke, og mange som har bodd en stund i Norge, vil kjenne igjen melodien, som er skrevet av, ja, nettopp, Torbjørn Egner.

Protestviser er en fin ting.

Til neste års Independent Living-festivals spilleliste ønsker jeg meg Nina Simones Mississippi Goddam og Tom Robinsons Sing if You´re Glad to Be Gay.

Kanskje skal vi også dykke ned i årets paroler og lage en egen Uloba-protestvise, hvis en slik ikke allerede finnes?

Men nå er jeg i ferd med å ta av, merker jeg; nå må vi tilbake til Stolthetsprisen.

Takk for prisen, og takk for fin omtale!

Dette hadde jeg aldri forestilt meg – at jeg skulle få Stolthetsprisen, altså.

Det finnes en håndfull priser på feltet for psykososial helse.

Jeg får vel innrømme at jeg en gang iblant har tenkt at den eller den prisen kunne kanskje jeg også fått.

Men Stolthetsprisen? Uloba? Seriøst? Jeg?

Her snakker vi Champions League, altså!

Det var derfor ikke til å fatte da Ulobas styreleder ringte meg for et par uker siden og fortalte at jeg ville få prisen.

Det er fortsatt ikke til å fatte.

Jeg tok til tårene da.

Jeg tar til tårene nå (i hvert fall mens jeg skriver dette).

Det vil ta lang tid før jeg eventuelt klarer å justere selvbildet slik at jeg føler meg som en verdig Stolthetspris-vinner.

Men det får jeg prøve å leve med:)

Det hjelper litt når jeg hører begrunnelsen for prisen.

Jo, noe har jeg vel fått gjort.

Det interessepolitiske kompasset mitt har kanskje ikke vært helt på viddene.

Men likevel…

Det jeg først og fremst beundrer Uloba, Handikapforbundet, Norsk Forening for Utviklingshemmede og Stopp Diskrimineringen for, er at de har skjønt og viser for all verden at det ikke har noen hensikt å drive med brobygging før man har fått på plass fundamentet på egen side av elva.

Det er her det vi kanskje kan kalle funksjonshemmede-feltet skiller seg sterkest fra feltet for psykososial helse.

Fortroppene blant funksjonshemmedes organisasjoner har et glassklart ståsted.

Fabrikkinnstillingen er Independent Living. Det er utgangspunktet, det er fundamentet. Make no mistakes.

Feltet for psykososial helse, derimot, inklusive deler av brukermiljøene, sitter fortsatt dønn fast i sykdomsmaset, behandlingsmaset, stigmatiseringsmaset, omsorgsmaset, relasjonsmaset, samarbeidsmaset og brobyggingsmaset, uten at noen noensinne har tatt seg bryet med å sjekke hva fundamentet er eller bør være.

Finn Skårderud sa farvel til institusjonen på 1980-tallet.

Jeg sa farvel til den psykiatriske pasienten på 2000-tallet.

Men ingen har så langt sagt velkommen til borgeren med psykososiale funksjonsnedsettelser.

Det finnes knapt noen oppmerksomhet omkring diskrimineringen dette fører med seg.

Dette fører i seg selv til funksjonshemming.

Det fører til at funksjonshemmingen fortsetter.

I en spalte i Klassekampen mandag, tok journalisten Jo Røed Skårderud fatt i en undersøkelse som viser at 9 av 10 ledere ikke vil ansette mennesker med psykiske utfordringer.

Istedenfor å mane til bredt opprør mot den oppsiktsvekkende og hemningsløse diskrimineringen dette representerer, er journalistens løsning at den enkelte arbeidssøker må sørge for at eventuell åpenhet om psykiske problemer ikke kan spores når arbeidsgivere googler arbeidssøkere.

Dette er på nivå med å gi kvinner ansvaret for å ikke bli voldtatt.

Dette er Klassekampen anno 2021.

Hvordan kan vi komme oss ut av denne hengemyra?

Mitt enkle svar er at vi må gå fra fokus på sykdom og behandling til fokus på arenaer.

Punktum.

Hvordan utformer vi barnehager, skoler, frivillige organisasjoner, nabolag og arbeidsliv slik at mennesker med psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser i framtida vil være like stolte og selvfølgelige medelever, medlemmer, naboer og arbeidstakere som alle andre?

Hvordan skaper vi en offentlig samtale der folk ikke omtales som «psykisk syke»?

Hvordan skaper vi et arbeidsliv der arbeidstakerne er like mangfoldige som menneskene er mangfoldige?

Det må være lav terskel for støtte til forskning og prosjekter som sikter mot å finne svar på disse spørsmålene.

Det må være lav terskel for støtte til kompetansesentre som ønsker å dreie sin profil fra omsorgsforskning til arenaforskning.

Det må være lav terskel for støtte til konferansearrangører som ønsker å dreie sin profil fra helsetjenester til arenastøtte.

Det må være lav terskel for støtte til kommuner som ønsker å legge sine tjenester til ordinære arenaer.

Det må være lav terskel for støtte til aktører som er mer opptatt av evner, ønsker, ferdigheter og nettverk enn av sykdom og lidelse.

Det må være lav terskel for støtte til aktører som ønsker å finne ut av hvordan ulike former for assistanse kan implementeres på vårt felt.

Det må være lav terskel for støtte til forskere som ønsker å forske på ignorante arbeidsgivere.

Det er egentlig kjempeenkelt.

Men dessverre er det ufattelig mange profesjonelle, byråkrater, forskere, faglitterære forfattere, utdanningsinstitusjoner, brukerrepresentanter, erfaringskonsulenter, journalister, kriminalforfattere og arbeidsgivere som har stor interesse av at forandringene fortsetter å være kosmetiske.

Det sies at psykososiale utfordringer og funksjonsnedsettelser koster Norge 300 milliarder i året.

Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig.

Det sier seg selv at det er mange som er interessert i å fortsette å ha hendene i honningkrukka.

Det sier seg selv at det er mange som er interessert i at folk med psykososiale utfordringer ikke kommer seg i jobb, men fortsetter å vake rundt i tjenesteapparatet.

Men forandringene må komme.

Forandringene vil komme.

Ja, vi ser allerede noen spirer:

Oslo planlegger å bli en traumeinformert by.

Professor Ottar Næss ved NTNU oppsummerer internasjonale trender og sier at vi nå må begynne å forholde oss til medborgere, ikke til brukere.

Det kommer sent, og jeg tror det ikke før jeg får se det, så vi får fortsette presse feltet så sterkt vi bare kan.

Uloba har med denne pristildelingen, enten den er fortjent eller ikke, vist at de følger med og at de anerkjenner kravet om radikal forandring på feltet for psykososial helse.

Nok en gang:

Jeg er ufattelig takknemlig for denne prisen.

Jeg er ufattelig stolt av denne prisen.

Den kom på et veldig viktig tidspunkt for meg, både personlig og som aktivist.

Det er tidvis svært belastende å posisjonere slik jeg har gjort og fortsatt gjør.

Der er nok mange, både i familien, blant venner og i brukermiljøene som aldri helt har fått tak på hva det egentlig er jeg holder på med.

Nå vet jeg at Uloba har skjønt det, og det er stort nok for meg.

Jeg skal straks gi meg, men ved slike anledninger er det naturlig å stoppe opp litt og se seg tilbake.

Jeg har vært på en fantastisk reise de siste 23 årene, og jeg har hatt mange flotte reisefeller.

Noen har vært med på deler av turen, andre har vært med meg på kortere eller lengre strekninger, alle har vært viktige, alle fortjener en stor takk.

Det er farlig å nevne navn, så jeg skal nøye med ett, som har lyst sterkere enn noen andre de to ukene som har gått siden jeg fikk beskjed om at jeg ville få prisen.

Det er Roald Lund Fleiner, som i mange år var min hovedredaktør i NAPHA, til han skiftet jobb ved årsskiftet.

Jeg har hatt mange dyktige og hyggelige redaktører, men det at Roald over så lang tid ga meg så frie tøyler som jeg har fått som NAPHA-blogger, det har nok vært viktigere for meg enn jeg har tenkt over tidligere.

Takk for det, Roald!

Det ble mange ord, og kanskje vel mye aktivisme på festkvelden, men natten er fortsatt ung, og festen fortsetter!

Takk for meg, og tilbake til studio:)»