To kvinner som må være pappas assistenter istedenfor bare å være døtre, pappaen som må bo på institusjon mot sin vilje, en småbarnspappa som istedenfor å få BPA blir vurdert til å ha nedsatt omsorgsevne – dette fikk publikum på Skansgårdforelesningen høre om fredag den 15. oktober.

Kan en funksjonshemmet være en god forelder? For Joakim Taaje ble spørsmålet høyst reelt da han søkte om BPA etter å ha blitt pappa. Historien hans viser at mange fortsatt møter holdninger som setter likhetstegn mellom funksjonsnedsettelse og manglende omsorgsevne

Tilstandskartleggingen viser et stort gap

Ulobas tilstandskartlegging for 2021 viser at det fortsatt er langt mellom Stortingets mål for BPA og hverdagen mange funksjonshemmede møter i kommunen. [uloba.no]

Undersøkelsen viser blant annet:

• 41 prosent har ikke nok BPA-timer.
• Bare 30 prosent er i ordinært arbeid eller driver egen virksomhet.
• 91 prosent av dem som er i jobb, sier at BPA er avgjørende for at de kan arbeide.
• 95 prosent av foreldrene med BPA mener ordningen gjør det mulig å være gode foreldre.

Tallene understreker hvor viktig BPA er for deltakelse, familieliv og likestilling.

Her finner du hele Ulobas tilstandskartlegging for 2021 (lenke).

Laila Bakke og Egil G. Skogseth har skrevet og presenterte Ulobas tilstandskartlegging i Oslo 15. oktober.

Døtrene måtte bli assistenter for pappa

Carine og Simone Karlsen fortalte på Skansgårdforelesningen hvordan livet deres ble snudd på hodet etter at faren ble funksjonshemmet i en arbeidsulykke. For å dekke behovet for assistanse måtte de blant annet ofre studier, jobb og privatliv. Det som skulle være en midlertidig løsning, varte i to år.

Faren fikk vedtak om 35 BPA-timer i uken. Timene gjaldt kun på dagtid i ukedagene, selv om behovet for assistanse var til stede hele døgnet. Familien mener dette begrenser muligheten til å delta sosialt og leve et fritt liv.

Kommunen hevder nedsatt funksjonsevne betyr nedsatt omsorgsevne

Da Joakim Taaje ble pappa, innså han raskt at BPA ville være avgjørende for å kunne ivareta foreldrerollen slik han ønsket. Han opplevde først at kommunen hadde forståelse for behovet hans, men saken utviklet seg annerledes.

I kommunens vurdering ble det blant annet vist til at han bodde sammen med en funksjonsfrisk samboer, og kommunen mente BPA ikke kunne brukes som kompensasjon for det de beskrev som nedsatt omsorgsevne.

Taaje reagerte sterkt på dette.

«Kommunen setter likhetstegn mellom min nedsatte funksjonsevne og nedsatt omsorgsevne. Dette er feil.»

Han beskriver det som en betydelig psykisk belastning både å ikke få tilstrekkelig assistanse og samtidig oppleve at rollen som far blir satt spørsmål ved.

Foreldre med BPA må vurderes på lik linje med andre

Historien til Joakim Taaje reiser et viktig spørsmål: Skal funksjonsnedsettelse i seg selv føre til tvil om omsorgsevne? Tilstandskartleggingen viser at nesten alle foreldre med BPA mener ordningen er avgjørende for å kunne være gode foreldre.

Når BPA fungerer etter hensikten, kompenserer den for praktiske barrierer. Den sier ingenting om en persons omsorgsevne, kjærlighet eller ansvar som forelder.

Politikere etterlyses

På Skansgårdforelesningen etterlyste flere deltakere tydeligere politiske prioriteringer for BPA. Både representanter fra funksjonshemmedes organisasjoner og politikere pekte på behovet for et regelverk som sikrer reell frihet, deltakelse og likestilling.

Budskapet var klart:

BPA må handle om likestilling, ikke om kommunale tolkninger som begrenser familieliv, arbeid og samfunnsdeltakelse.

Se opptak av Skansgård-forelesningen på Youtube (lenke, åpnes i ny fane).

Opptaket er foreløpig ikke tekstet.