Kravet til parlamentet var: Slutt å finansiere institusjoner! Bruk pengene på friheten vår!

Kommunikasjonsrådgiver i Uloba, Sarah Naomi Lunner sier: 

– Vi kom ikke til Brussel for å feste. Vi kom for å vise at funksjonshemmede i Europa er her, og at vi ikke kommer til å forsvinne. Vi krever rettighetene våre – og vi krever at pengene brukes til frihet, ikke institusjoner. 

Slik ble tonen satt under onsdagens konferanse, torsdagens protestmarsj og høringen i Europaparlamentet. Etter demonstrasjonen gjennom Brussel tok funksjonshemmede kravene direkte til politikerne som er med på å bestemme hvordan EU skal bruke pengene i neste periode. 

Uloba deltok på Freedom Drive for å kjempe sammen med funksjonshemmede fra hele Europa, dele norske erfaringer med BPA og hente inspirasjon. Vi står i ulike politiske virkeligheter, men kjemper for den samme retten til å styre egne liv. 

Freedom Drive-paraden: Vi tok kravet om likestilling ut i gateneHvem bestemmer over livet vårt? 

Hvor vil du bo? Hvem vil du dele hjemmet ditt med? Når vil du stå opp, besøke venner eller legge deg? 

For mange er dette valg som de tar for gitt. For funksjonshemmede blir de altfor ofte avgjort av andre. 

Uten tilgjengelige boliger og tilstrekkelig assistanse blir retten til å velge sitt eget hjem tomme ord. Når assistansen følger en bestemt bolig, eller bare gis på tidspunkter andre har bestemt, er det tjenestene som styrer livet. 

Det er dette Independent Living-bevegelsen kjemper for å endre. Vi skal ha kontroll over eget liv, også når vi trenger assistanse. Vi skal bestemme hvem som assisterer oss, med hva, når og hvordan. 

FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, CRPD, slår fast retten til å velge hvor og med hvem vi vil bo, på lik linje med andre. Ingen skal måtte godta en bestemt boform for å få støtten de trenger. 

Pengene må gå til frihet 

Dette var bakteppet da Freedom Drive samlet funksjonshemmede fra hele Europa i Brussel. 

På onsdagens konferanse ble det advart om at institusjonaliseringen er på fremmarsj i Europa. EU-midler blir brukt til å bygge nye institusjoner, samtidig som funksjonshemmede mangler assistansen som kunne gjort det mulig å leve i egne hjem. 

Vi tok kravet om likestilling ut i gatene 

Torsdag marsjerte funksjonshemmede fra hele Europa gjennom gatene i Brussel. Med bannere, slagord og tydelige krav gjorde vi likestillingskampen synlig i byen der mange av beslutningene som påvirker livene våre, blir tatt. 

Før paraden samlet deltakerne seg til appeller. Funksjonshemmede fra flere europeiske land fortalte om barrierer, institusjonalisering og manglende tilgang til personlig assistanse i sine egne land. De ulike erfaringene pekte mot det samme kravet. Rettighetene våre må gjennomføres, og pengene må brukes på frihet. 

Deretter gikk vi ut i gatene. Vi krever likestilling, selvbestemmelse og retten til å leve frie liv. Ingen skal stenges ute fra samfunnet eller tvinges inn i institusjoner fordi støtten de trenger, ikke er tilgjengelig der de selv ønsker å bo, arbeide og delta. 

Paraden var mer enn en markering i gatene. Den bygget opp kraften og kravene som funksjonshemmede tok med seg videre inn i høringen i Europaparlamentet. Først gjorde vi uretten synlig og vi ropte kravene høyt gjennom gatene i Brussel. Deretter møtte vi politikerne med tydelig krav. Rettighetene våre skal innfris i praksis, og EU-pengene må brukes på frihet framfor institusjoner og segregering.  

I Europaparlamentet med tydelige krav 

Torsdag ettermiddag sto derfor ett spørsmål sentralt i Europaparlamentet, nemlig hvor går pengene? 

I kravene som ble overlevert, viser det europeiske Independent Living-nettverket ENIL til at minst 105,54 millioner euro i EU-midler har gått til bygging og oppussing av 23 institusjoner i løpet av de to siste finansieringsperiodene. Tallene viser hvor mye finansiering som fortsatt bindes til segregerende løsninger, framfor tjenester som gjør det mulig å leve selvstendig i samfunnet. 

Når EU-midler brukes på institusjoner, bidrar de ikke bare til å opprettholde segregerende løsninger. De fortrenger også investeringer i personlig assistanse og andre tjenester som gir selvbestemmelse og deltakelse. 

Nå diskuteres EUs langtidsbudsjett for 2028–2034. Funksjonshemmede krever at EU og medlemsstatene bruker pengene til å oppfylle forpliktelsene etter CRPD. Retten til å bestemme over eget liv og delta i samfunnet på lik linje med andre må få konsekvenser for hvordan offentlige midler fordeles. Det krever finansiering av personlig assistanse, tilgjengelige boliger og transport samt likeverdig tilgang til utdanning og arbeid. 

Det må stilles bindende krav til pengebruken. Det må være mulig å kontrollere hvor midlene havner, og gripe inn når de brukes i strid med rettighetene våre. Funksjonshemmedes egne organisasjoner må være med både når beslutningene tas, og når pengebruken kontrolleres. 

Europaparlamentets president møtte bevegelsen 

Europaparlamentets president Roberta Metsola deltok også på høringen. Hun viste til parlamentets arbeid for en overgang fra institusjoner til Independent Living og tjenester i lokalsamfunnet. 

Metsola understreket at det neste langtidsbudsjettet blir avgjørende. Pengene må omsettes i tjenester mennesker faktisk kan bruke. Det er ikke nok å sette av midler på papiret; finansieringen må nå fram til personlig assistanse og andre tiltak som gir frihet, likestilling og deltakelse. 

For funksjonshemmede er oppfølgingen avgjørende. Politiske løfter må bli til budsjetter og beslutninger som endrer liv. 

Vi skal styre assistansen 

Representanter fra svenske STIL viste hva personlig assistanse betyr i praksis. Når vi selv kan rekruttere og lære opp assistentene våre, kan assistansen tilpasses livet vi ønsker å leve. 

Da blir det mulig å studere, arbeide, reise, være forelder og engasjere seg politisk. Og å gjøre de små, vanlige tingene uten å måtte innrette hele dagen etter andres timeplan. 

Assistansen skal organiseres rundt livet vårt. Vi skal ikke måtte organisere livet rundt tjenestene. 

Dette er også kjernen i Ulobas arbeid med BPA som likestillingsverktøy. Vi vet hva som blir mulig når funksjonshemmede får styre sin egen assistanse. Derfor deler vi erfaringene våre, samtidig som vi står sammen med dem som fortsatt kjemper for tilgang til personlig assistanse. 

Europaparlamentets visepresident Nicu Ștefănuță understreket at personlig assistanse må betraktes som en investering. Assistansen gjør deltakelse mulig og skaper verdi for både den enkelte og samfunnet. 

Samtidig gjelder retten til selvbestemmelse alle. Vi skal ikke måtte bevise at friheten vår er lønnsom. 

Ingenting om oss uten oss 

Kravene som ble levert til Europaparlamentet, handler om mer enn assistanse. Funksjonshemmede krever tilgjengelige boliger folk har råd til, tilgang til det ordinære arbeidslivet og rett til å ta egne valg. Kravene gjelder alle funksjonshemmede, også dem som møter diskriminering på flere grunnlag. Kvinner og jenter, lhbtqia+-personer og flyktninger kan for eksempel bli diskriminert både fordi de er funksjonshemmede, og på grunn av kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller bakgrunn. Derfor må kampen mot institusjonalisering og for Independent Living også ta høyde for hvordan ulike former for diskriminering virker sammen. 

Dette er deler av den samme kampen. Vi har ikke reell frihet dersom vi får en bolig, men mangler assistansen til å leve der. Vi har ikke selvbestemmelse dersom andre overtar beslutningene våre. 

Catarina Martins fra The Left understreket:  

– Funksjonshemmedes organisasjoner må være med når politikken utformes. Det er ikke nok at vi får informasjon om beslutninger som allerede er tatt. 

Det er dette «ingenting om oss uten oss» betyr i praksis. Vi skal sitte ved bordet og ha reell innflytelse over beslutningene som former livene våre. 

– Hvor går skattepengene våre? 

Jamie Bolling, medleder i ENIL, vendte tilbake til dette spørsmålet da hun avsluttet høringen. Hun etterlyste kontroll med pengebruken og løftet på nytt kravet om et EU-direktiv om personlig assistanse. 

Bolling advarte mot kutt som fratar funksjonshemmede muligheten til å arbeide, delta og styre egne liv. Oppfordringen til delegasjonene var å ta kampen med hjem. I Norge betyr det å kreve at CRPD innfris i praksis, og å være til stede og kreve innflytelse der beslutningene tas. 

Kampen blir med hjem 

For Uloba fortsetter kampen i Norge. Vi skal bruke erfaringene og kravene fra Freedom Drive til å utfordre norske myndigheter. CRPD må innfris i praksis, BPA må sikres som et reelt likestillingsverktøy, og offentlige penger må brukes på løsninger som gir frihet. Det gjør vi sammen med en europeisk bevegelse som nekter å godta at andre bestemmer rammene for livene våre. 

Som Bolling oppsummerte: 

– Vi har rettigheter. Et demokrati må inkludere alle. Tjenestene våre er en investering, ikke en kostnad – og de må gi oss frihet til å leve livene våre.