Det som holder funksjonshemmede utenfor utdanning, arbeidsliv og annen samfunnsdeltakelse, er mangelen på riktig assistanse.
Les også kronikken til Ulobas generalsekretær Vibeke Marøy Melstrøm om dette i Dagsavisen (lenke).
Arendalsuka trekker til seg politikere, organisasjoner og andre som blant mye annet skal diskutere utenforskap. Hvordan skal flere kunne bli aktive arbeidstakere? Grunnlaget for diskusjonene er en situasjon der 21 prosent av arbeidsstyrken står utenfor både jobb og utdanning.
Faktoren som mangler i redegjørelsene og debattene, er at nær halvparten av dem som står utenfor, er funksjonshemmede.
Dermed mangler debatten også en av de gode løsningene på problemet: å rigge assistanseordningen for oss funksjonshemmede slik at vi kan leve et likestilt liv. For mange av oss er nemlig riktig assistanse den vesentlige betingelsen for å få leve det livet vi vil.
Slik er situasjonen i dag:
I Ulobas tilstandskartlegging blant funksjonshemmede med assistansebehov svarte bare 30 prosent av respondentene at de var i lønnet arbeid (heltid eller deltid) eller selvstendig næringsdrivende. Blant befolkningen ellers er 69 prosent i arbeid.
Inntekten til over halvparten av respondentene ligger 300.000 kroner eller mer under norsk gjennomsnittsinntekt.
Det er langt færre som har fått BPA enn det som var forutsatt av regjeringen ved rettighetsfestingen i 2014
Derfor har vi store forventninger til den politiske behandlingen av BPA-utredningen «Selvstyrt er velstyrt» (NOU 2021:11). Resultatet må helt enkelt være:
- at alle som trenger BPA, får det,
- at ordningen forvaltes av staten for å unngå forskjellsbehandling mellom kommuner og landsdeler,
- og at ordningen legges til en egen lov.
For så lenge våre rettigheter som skal sikre samfunnsdeltakelse, lovhjemles med et annet formål enn likestilling, forblir vi en del av utenforskapet.
Dette påpeker vi i vår høringsuttalelse til BPA-utredningen, og dette har funksjonshemmedes egne representanter i BPA-utvalget påpekt i sitt dissensforslag.