NRK skrev om Sabine Kristoffersen Heiberg som søkte over 200 jobber før hun fikk fast jobb. Historien hennes viser at veien inn i arbeidslivet ikke bare handler om kompetanse. Den handler også om tilgang til nødvendig assistanse og tilrettelegging. Funksjonsassistanse kan være et viktig verktøy for at flere funksjonshemmede skal få og beholde arbeid.

Sabine har mastergrad i offentlig administrasjon og styring. Likevel fikk hun avslag på over 200 jobbsøknader i løpet av to år. Hun har nedsatt hørsel og bruker høreapparat. Sabine opplevde at stemningen kunne endre seg når hun fortalte om funksjonsnedsettelsen sin og behovet for tilrettelegging.

– Når jeg fortalte om funksjonsnedsettelsen min, merket jeg ofte at stemningen ble litt laber, forteller hun til NRK.

Til slutt tok Sabine saken i egne hender. Sammen med Fride Mooij Sveindal startet hun en kafé hvor alle de ansatte har en funksjonsnedsettelse. På kaféen finner de løsninger sammen. En ansatt trenger en hank på kaffemaskinen. En annen bruker rullestol og jobber på kjøkkenet. Det som ved første øyekast kan se ut som hindringer, blir løst med praktisk tilrettelegging. Det er egentlig ikke så komplisert.

Les hele saken om Sabine her (lenke)

Assistanse kan gjøre arbeid mulig

For mange funksjonshemmede er ikke spørsmålet om de kan jobbe. Spørsmålet er hva som skal til for at de kan jobbe. Her kan funksjonsassistanse være et viktig virkemiddel. Funksjonsassistanse er et arbeidsmarkedstiltak i Nav. Målet er at personer med fysiske funksjonsnedsettelser, og personer som er blinde eller svaksynte, skal kunne skaffe seg eller beholde ordinært arbeid.

Funksjonsassistenten skal ikke gjøre jobben for arbeidstakeren. Assistenten skal gi den praktiske bistanden som gjør at arbeidstakeren kan utføre jobben sin. Det kan være assistanse til praktiske arbeidsoppgaver, ledsaging eller andre oppgaver som følger av arbeidssituasjonen. Assistanse handler ikke om å redusere forventningene til funksjonshemmede. Det handler om å gjøre det mulig å stille de samme forventningene.

Fra «kan du jobbe?» til «hva trenger du for å jobbe?»

Altfor ofte blir funksjonshemmede møtt med spørsmålet: «Kan du jobbe?» Det er feil spørsmål. Det riktige spørsmålet er: «Hva trenger du for å kunne jobbe?» Det er nettopp dette Independent Living handler om. Funksjonshemmede skal ha mulighet til å bestemme over eget liv og delta på lik linje med andre.

Assistanse er et verktøy for selvbestemmelse. Det gjelder hjemme, på fritiden, i utdanning og i arbeidslivet. For noen er BPA det som gjør det mulig å stå opp, komme seg ut døra og delta i arbeidslivet. For andre kan funksjonsassistanse være det som gjør det mulig å utføre arbeidsoppgavene når de først er på jobb. Det er ikke funksjonsnedsettelsen som skal bestemme hvor mye du kan delta i samfunnet.

Arbeidslivet går glipp av kompetanse

Sabine hadde kompetansen. Hun hadde utdanningen. Hun ønsket å jobbe. Likevel tok det to år og mer enn 200 søknader før hun fikk fast jobb. Det er vanskelig å ikke spørre hvor mange andre som aldri kommer så langt.

Ifølge SSB står hundretusener av funksjonshemmede utenfor arbeidslivet. Samtidig ønsker mange av dem å jobbe. Dette er et samfunnsproblem. Når kvalifiserte mennesker ikke kommer inn på arbeidsmarkedet fordi arbeidsgivere er usikre på tilrettelegging eller assistanse, går arbeidslivet glipp av kompetanse. Det hjelper ikke å snakke varmt om inkludering hvis døra fortsatt er vanskelig å komme gjennom.

Tilrettelegging er ikke særbehandling

Det finnes fortsatt en forestilling om at det er krevende eller dyrt å ansette funksjonshemmede. Sabines kafé forteller en annen historie. Noen ganger er løsningen en liten praktisk endring. Andre ganger trengs mer tilrettelegging eller assistanse. Likestilling betyr ikke at alle skal gjøre ting på samme måte. Likestilling betyr at alle skal ha reell mulighet til å delta.

Funksjonsassistanse er et arbeidsmarkedstiltak som kan bidra til nettopp dette. Men ordningen må være kjent. Arbeidsgivere må vite at den finnes, og personer som kan ha behov for den, må få informasjon om muligheten.

Vi trenger et arbeidsliv som ser muligheter

Etter at Sabine startet kaféen, løsnet det også for henne. Hun fikk endelig en fulltidsjobb. Ironisk nok hos Nav. Hun sier til NRK at hun nå har tro på at det ikke vil ta to år å finne ny jobb dersom hun igjen skulle bli arbeidssøker.

Det burde ikke kreve 200 søknader, en egen kafé og enorm utholdenhet å få mulighet til å bruke en mastergrad i arbeidslivet.

Vi trenger et arbeidsliv som ser kompetansen før funksjonsnedsettelsen. Vi trenger arbeidsgivere som spør hva som skal til, i stedet for å anta hva som ikke går. Og vi trenger gode ordninger som gir mennesker den assistansen de trenger for å delta. Funksjonsassistanse er en vei inn i arbeidslivet. For når mennesker får den assistansen de trenger, handler det ikke lenger om hva de ikke kan. Da kan vi begynne å snakke om hva de faktisk kan bidra med.