Fredrikstad kommune forsvarer planene om Furutun. Likevel mener vi at svarene fra kommunen ikke adresserer det viktigste spørsmålet: Er dette til barnets beste?

Da direktøren for helse og velferd i Fredrikstad svarte på Ulobas kritikk, var hensikten å berolige. For oss har svarene hatt motsatt effekt. De styrker inntrykket av at kommunen fortsatt planlegger en løsning som flytter barn ut av hjemmemiljøet i stedet for å gi støtte der barna bor og lever livene sine.

I Fredriksstad Blad 24. november argumenterte Ulobas generalsekretær Vibeke Marøy Melstrøm for hvorfor Fredrikstad bør skrinlegge Furutun-planene.

Les innlegget «Si nei til barneinstitusjonen» (ekstern lenke).

Hva er Furutun?

Kommunen beskriver Furutun som et avlastnings- og kompetansesenter for pårørendestøtte, ikke som et sted der barn skal vokse opp. Likevel endrer ikke dette det grunnleggende spørsmålet: Hva betyr det for barna?

Når barn regelmessig må flytte ut av hjemmet for å motta tjenester, er resultatet i praksis at de tilbringer deler av oppveksten i en institusjonslignende løsning. Derfor mener vi at en barneinstitusjon fortsatt er en institusjon, uavhengig av hva den kalles.

Barnets beste må komme først

I sitt svar fremhever kommunen behovet for støtte til pårørende. Det er viktig. Samtidig må barnets beste være utgangspunktet for alle beslutninger som berører barn. FNs barnekonvensjon slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som angår barn. Derfor er det problematisk når løsningen innebærer at barn tas ut av sitt vanlige familie- og nærmiljø for å motta tjenester.

Hva mister barn ved institusjonsopphold?

Kommunen opplyser at barn vanligvis oppholder seg på avlastning mellom ett og tre døgn hver uke. Det kan høres begrenset ut. Men sett fra barnets perspektiv betyr det noe helt annet.

Mens resten av familien lager middag, drar på tur, feirer bursdager eller skaper nye minner sammen, er barnet et annet sted. Når barnet kommer hjem, kan det ha gått glipp av opplevelser, historier og fellesskap som resten av familien deler. Dette handler ikke bare om praktisk organisering. Det handler om tilhørighet.

Hvem bestemmer hva som er hensiktsmessig?

I saksdokumentene viser kommunen til at pårørende ikke kan kreve at avlastning organiseres på andre måter enn det kommunen finner hensiktsmessig og forsvarlig.

Vi mener dette perspektivet er for snevert. Funksjonshemmede barn og deres familier må kunne forvente tjenester som bygger på menneskerettigheter, likestilling og deltakelse. Utgangspunktet kan ikke være hva som er mest praktisk for kommunen. Utgangspunktet må være hvordan barn kan leve liv som ligner mest mulig på livet andre barn lever.

Likestilling skjer i familien og nærmiljøet

Likestilling handler om å være en del av fellesskapet. Barn utvikler identitet, tilhørighet og relasjoner hjemme, på skolen, i fritidsaktiviteter og sammen med familie og venner. Hvert døgn på en institusjon er et døgn borte fra disse naturlige arenaene. Hvert døgn er tid som organiseres av andre, sammen med mennesker barnet ikke nødvendigvis har valgt selv. Derfor mener vi at fremtidens tjenester må bygge opp under familieliv og samfunnsdeltakelse, ikke institusjonsløsninger.

En institusjon er fortsatt en institusjon

Uansett hvilke begreper kommunen bruker om Furutun, står det sentrale spørsmålet fast: Gir løsningen funksjonshemmede barn de samme mulighetene til familieliv, deltakelse og tilhørighet som andre barn?

Vårt svar er nei. Derfor mener Uloba at planene for Furutun bør skrinlegges og erstattes med løsninger som setter barnets beste, likestilling og menneskerettigheter først.