17. juni 2014 er en svært viktig dag i historien om likestillingslandet Norge. Da vedtok nemlig et samlet Storting at borgerstyrt personlig assistanse (BPA) skal bli en rettighet. Fra nyttår vil anslagsvis 14 500 funksjonshemmede med stort assistansebehov kunne kreve å bli sjef i eget liv. Hvordan kan det så ha seg at en personlig assistanseordning kan bidra til likestilling? Siden 70-tallet har stortingspolitikerne bevilget stadig mer penger til utbygging av barnehager. I 2009 var man kommet så langt at alle barn fra ett til seks år fikk rett til barnehageplass. Denne satsingen har vært avgjørende for å oppfylle mange av de gode intensjonene i likestillingsloven. Men denne likestillingspolitiske seieren kom ikke av seg selv. Gjennom iherdig arbeid fikk kvinnebevegelsen nemlig stortingspolitikerne til å innse noe viktig: Å gi kvinner og menn likemuligheter til utdanning og arbeid er både rettferdig og god samfunnsøkonomi. Uloba innførte og har utviklet borgerstyrt personlig assistanse i Norge. De siste 23 årene har over 1600 Uloba-medlemmer klart å overtale kommunene sine til å gi oss styring over eget liv, samt reell mulighet til samfunnsdeltakelse. Jeg har selv erfart hvor stor overgangen fra tradisjonelle hjemmetjenester til borgerstyrt personlig assistanse er. Mens kommunen styrer hjemmehjelp og hjemmesykepleier, krever borgerstyrt personlig assistanse at funksjonshemmede selv blir arbeidsledere. For meg har det å kunne bestemme hvem som skal assistere meg, til hva, hvor og til hvilket tidspunkt vært avgjørende for at jeg har kunnet leve livet mitt slik jeg ønsker. Med kun tradisjonelle hjemmetjenester ville jeg aldri ha kunnet ha blitt daglig leder i en organisasjon med over 6000 medarbeidere. I hele vår virketid har Uloba jobbet for at det ikke skal være opp til den enkelte kommunale saksbehandler hvorvidt vi funksjonshemmede får oppfylt våre grunnleggende rettigheter. Jeg vil derfor gratulere regjeringen og stortingspolitikerne som har stått på for å gjøre borgerstyrt personlig assistanse til en individuell rettighet. Jeg er også glad flere av Ulobas forslag til forbedringer er blitt innarbeidet i lovforslaget om rett til BPA. Men selv om personlig assistanse nå blir en rettighet er vi enda ikke i mål. For at vi skal komme dit må Stortinget anerkjenne at alle funksjonshemmede med assistansebehov har de samme rettighetene og pliktene som andre borgere. Denne visjonen sluttet Stortinget seg til da FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter ble ratifisert i fjor. Men målet om likestilling må også være tydelig i praktisk politisk arbeid rettet mot funksjonshemmede. I første omgang er det nemlig bare funksjonshemmede medbehov for mer enn 25 timer assistanse i uken som kan kreve å få assistansen som BPA.Det er lovende at opposisjonen har foreslått at rett til personlig assistanse skal gjelde flere personer. Vi er også glad for at helseminister Bent Høie signaliserer det samme. I proposisjonen til Stortinget står det: «Regjeringen har visjon om et samfunn der alle kan delta.» Da skulle man tro at dette ble fulgt opp med lovnader om å utvide rettigheten. Men i denne omgang er formuleringen mindre forpliktende: «Regjeringen vil senere vurdere om rettigheten bør utvides ytterligere.» Det er likevel enda viktigere at stortingsproposisjonen og debatten vi har hatt det siste året innvarsler en holdningsendring blant rikspolitikerne.I proposisjonen omtaler regjeringenBPA som «et viktig bidrag til likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand.» Funksjonshemmedes likestillingskamp har altså kommet langt. Det er faktisk grunn til å tro at våre folkevalgte en dag vil slutte å omtale oss som syke pasienter og passive brukere. I den nære framtid vil de antageligvis bli langt mer opptatt av hva vi kan bidra med som arbeidstakere. Når det politiske Norge er kommet dit vil de vedta at også unge funksjonshemmede, med behov for få timer assistanse i uken, skal få rett til BPA. Assistanse til å gjøre seg klar om morgenen, gjøre innkjøp og ordne rengjøring er for mange det som skal til for å ha krefter til å jobbe. Jeg vil derfor oppfordre våre folkevalgte til å lytte til erfaringene 34-årige Anders Larsen-Haug har gjort seg: «Jeg jobber nå i en 100 prosent stilling i et IT-firma. Gjennom dette arbeidet er jeg en ressurs. Dette er en arbeidsmengde jeg ikke kunne hatt uten BPA. Jeg kan gjøre mye selv, men fordi jeg har cerebral parese bruker jeg dobbelt så mye krefter og tid som andre på små motoriske bevegelser. Siden jeg har personlige assistenter kan jeg bruke kreftene på å bidra fullt ut i arbeidslivet, fordi jeg slipper å gjøre småting som koster meg masse tid og krefter.» I stede for nedverdigende tidsubegrensede tilskuddsordninger til arbeidsgivere som ansetter funksjonshemmede, mener jeg våre folkevalgte må satse på borgerstyrt personlig assistanse for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Funksjonshemmede arbeidere er nemlig ofte etterspurt, men kan i en god del tilfeller ikke arbeide på grunn av manglende assistanse. Stortingsdebatten 16. juni om Borgerstyrt personlig assistanse viste at våre folkevalgte endelig er på vei til å få en likestillingspolitisk tilnærming til funksjonshemmede.Min spådom er at de vil se at samfunnet virkelig må satse på personlig assistanse for å gi alle funksjonshemmede de samme mulighetene som kvinner i Norge har fått. Bare slik kan alle funksjonshemmede med assistansebehov få samme muligheter som andre.