Med ufattelig sorg mottok vi det triste budskapet om at Toril døde natt til 13. juli, bare 49 år gammel. Med henne har en viktig menneskerettighetsforkjemper og likestillingsaktivist, en kjær kollega og venn blitt borte så alt for tidlig.
Toril hadde menneskeverd og borgerrettigheter i blodet. Toril hadde med seg frihetstanken da hun i 2008 begynte å jobbe hos oss i Uloba. Et menneskesyn som var formet av mange tøffe erfaringer og sterke opp- og nedturer gjennom livet. Hun var bevisst på hva hun ønsket at et likestilt og verdig liv skulle være, og hun jobbet utrettelig for at andre skulle oppnå det uten å kjempe de tøffe kampene hun selv måtte gjennom.
Toril ble også et tidsvitne på hvordan det kunne være å vokse opp som funksjonshemmet på 70- og 80-tallet, i en tid som fortsatt var sterkt preget av fordommene om «invalide» og «vanføre»; en mennesketype som i selve begrepet var stemplet som ugyldige og verdiløse. For «vi» – det norske folk – tok aldri et oppgjør med tankegodset om funksjonshemmede før, under og etter krigen. Vi vet navn på hver eneste nordmann som tyskerne tok av dage, unntatt funksjonshemmede. Det er aldri forsket på dette, ingen kjenner navn, og ingen tall, på hvor mange av oss som ble tatt av dage i tiden mellom 1935 og 1965. Ingen vet heller hvor mange funksjonshemmede som ble tvangssterilisert til langt inn på 70-tallet.
Nyfødte Toril ble selv plassert på en institusjon for «vanføre spedbarn», slike som samfunnet ikke hadde bruk for, men heldigvis hadde hun en familie som ikke godtok dette, og som hentet babyen hjem da hun var tre måneder gammel.
Toril var svært opptatt av, og bevisst på, at det manglende oppgjøret med fortidens tanker om å utrydde uønsket arvemateriale og uønskede mennesker ga grobunn for fordommer hun kjempet mot helt til sitt eget siste.
Så sent som i mars i år, talte hun til FN om Norges manglende evne og vilje til å etterfølge FNs konvensjon for funksjonshemmede, og den manglende motviljen mot å innskrive denne i norsk lov. Dette gjorde hun som Ulobas representant i CRPD-koalisjonen som har jobbet i mange år med FN-konvensjonens rettighetsstatus. Ikke minst på bakgrunn av koalisjonens rapport til FN, hvor Toril var en sterk bidragsyter, fikk Norge flengende kritikk for sitt menneskesyn i måten embetsverket tilnærmer seg funksjonshemmede på i våre dager.
I Uloba var Toril alltid en drivende dyktig og engasjert medarbeider. Hennes innspill i kollegiet var alltid vel gjennomtenkt, med en sylskarp ideologisk profil. Da hun etter eget ønske forlot oss for å gründe sin egen virksomhet, ble vi med største selvfølge og stor glede hennes største faste kunde. Vi var trygge på at hun representerte oss vel i de fora vi benyttet henne.
I et års tid var Toril også prosjektleder for prosjektet «Empowerment med beslutningsstøtte». At alle mennesker skal få den støtten man trenger for å ta egne og selvstendige beslutninger i sitt eget liv, var en tematikk hun var særdeles opptatt av.
Som medforfatter av boken «Med vitende og vilje» satte Toril fokus på hvordan den påførte diskrimineringen oppleves og hva det gjør med den som diskrimineres.
Helt til det siste kjempet Toril for sin selvstendighet. Så sent som to uker før sin død benyttet hun advokat i kampen for sin rett til å leve sine siste dager i sitt eget hjem, med BPA, i stedet for å underkaste seg kommunens tilbud om sykehjemsplass. Dessverre var sykdommen raskere og sterkere enn noen kunne forutse. Sterke, stolte, tydelige Toril tapte kampen, både mot sykdommen og kommunen.
Et stort og varmt menneske er borte. Men i våre tanker og sinn vil hun alltid være til stede. Vi kjemper videre!
I takknemlighet fra oss personlig og Uloba Independent Living Norge SA;
Vibeke Marøy Melstrøm
Generalsekretær
Ann Kristin Krokan
Spesialrådgiver