En mor kommer inn på scenen med en baby i armene og setter seg. Et minutt senere kommer den renommerte Doktor Downs inn med sitt saklige legespråk og høye status. Han leverer sine velbegrunnede forklaringer på hvorfor dette barnet ikke kan få leve, mens moren, i Goksøyrs skikkelse, sitter med ryggen til og vugger barnet i armene.
Slik åpner teaterforestillingen «Hva faen er problemet?».
Doktor Downs kan sitt fag. I en tale til en større forsamling om fysiske kjennetegn ved Downs syndrom, i gammel evolusjonist-stil, står Goksøyr passivt ved siden av ham. Han er eksperten, og hun er «eksemplaret» han viser til.
Under demonstrasjonen er det meningen at hun skal ha rollen som lydig demonstrasjons-dukke, mens doktoren lener seg nonchalant på hodet hennes og greier ut om hodeformer, skjeve øyne og andre fysiske trekk ved Downs syndrom. Goksøyr følger bare delvis opp professorens forventninger. Like ofte gjør hun narr av ham ved å demonstrativt gjøre stikk motsatt av hva han beskriver, eller bare gjøre grimaser mens han snakker. Hun står der som menneske, og nekter å bli redusert til det «eksemplaret» professoren forgjeves forsøker å vise fram.
Profesjonelt samspill
Nordin skifter først mellom å være doktor Downs og seg selv, før han opptrer som både som statsminister Solberg og andre politikere som har gode intensjoner, men som ikke handler. Plutselig dukker Stoltenberg, som ga Goksøyr løfter og siden forsvant til Nato, opp, samt statsviter Aksel Braanen Sterri som mener at Goksøyrs liv umulig kan være verd å leve.
Samspillet mellom garvede Nordin og Goksøyr er upåklagelig. Nettopp fordi Nordin i deler av forestillingen opptrer som seg selv, kan han bruke sitt utenfra-blikk til å stille viktige spørsmål, som ofte munner ut i Goksøyrs utfordrende svar. Slik blir dialogene på scenen et oppgjør med fordommene våre.
Et eksempel på dette er når Goksøyr avslører at hun liker Ole Ivars, en gruppe Nordin karakteriserer som tom underholdning. Goksøyr svarer kontant med å trekke frem låta en får værra som en er, og når publikum har vært med og sunget den må Nordin medgi at den har jo et budskap – et viktig budskap. Slik blir stykket også et oppgjør med finkultur og hva kvalitet er.
Tar den plassen hun vil ha
Det var full sal på Teater Manu i Oslo på premieren. Teateret er et teater for hørende og døve, og alt som ble sagt på scenen ble selvsagt tegnspråktolket. Dessverre gikk stykket kun denne helgen.
Teater Manu beskriver stykket som «en satirisk vandring i et menneskes liv på godt og vondt. Handicap eller ikke, vi har alle livets rett. Det betyr at vi alle skal være likeverdige mennesker.» Stykket leverer i henhold til beskrivelsen, og setter storsamfunnets fordommer på spissen i den grad at publikum er nødt til å forholde seg til dem. Ved å sitte i den intime teatersalen, med en scenografi nesten strippet for rekvisitter, og allsang som gjør at publikum blir en del av det som skjer, tvinges man til å selv ta stilling. Man befinner seg midt i det.
Stykket, som Goksøyr selv har laget manuset til, er et brutalt og sannferdig oppgjør med sorteringssamfunnet. Hun er proff, og får publikum til å tenke. Som ambassadør for en gruppe som sjelden tar plass i samfunnsdebatten, og kanskje ikke forventes å gjøre det heller, er Goksøyrs stemme svært viktig. Goksøyr ønsker å formidle at hun også har rett til å være en del av samfunnet, og det lykkes hun med.
Dette er god politisk satire.
Les også: