«Jeg er ei helt vanlig jente på 19 år med drømmer og mål… Eller er jeg det?
Jeg vil prøve å være en god lillesøster, tante, kjæreste, venn og datter. Har jeg frihet til det?
Jeg vil som mine venner, leve et fritt liv slik jeg ønsker, men jeg har ikke frihet til det!
Jeg lever ni timer i døgnet som fange i egen kropp. Ble virkelig lovene laget for at jeg skal ha det sånn?
Jeg har en skade som ikke skal få definere meg… Eller gjør den det?
Jeg er ganske flott og selvstendig. La meg få være det.
Må jeg ligge i mitt eget piss og vente på hjemmesykepleien? Forsvarlig kaller «dere» det. Jeg har til og med blitt kalt bortskjemt fordi min familie alltid stiller opp. Er jeg virkelig det?
For dere som nå ikke tenker jus men likeverd: Nedverdigende kjennes det.
Når søvnen er borte og jeg ligger der og tenker: ‘Hvis jeg nå kaster opp – overlever jeg det?’ Å – forresten, det nevnte jeg i sist møte… Det var jo bare et engangstilfelle.
Jeg ønsket som alle andre å studere og fortjene en bra jobb – eller kan jeg det ?
Jeg vil være en borger som bidrar i samfunnet som alle dere. Gir et halvt liv anledning til det?
Jeg har et vedtak som sier at livet kan leves i frihet litt over 50 prosent. Ville dere godtatt det?
Skal jeg måtte kjempe for full frihet hele min ungdomstid? Må jeg virkelig det?»