I år er det fem år siden DTL trådte i kraft, og erfaringenhittil viser at over halvparten av klagenehar dreid seg om manglende universell utforming. Plikten til universell utforming gjelder så langt det ikke utgjør en uforholdsmessig byrde.Får ikke medhold Siden de fleste klagene til Likestillings- og diskrimineringsombudet har dreid seg om tilgjengelighet med rullestol, får flertallet ikke medhold. Det sier seg selv at tiltak som innebærer ombygging av inngangspartier og innstallering av heis, kostermer enn tiltak som montering av teleslynge og merking av glassflater og trappeneser. Dermed er loven dårlig utnyttet av andre grupper som har mer å hente fra plikten til universellutforming, for eksempel krav om teleslynge og klager på IKT-området. Verken i samfunnet eller blant funksjonshemmede selv har det tradisjonelt blitt erkjent at denne typen annerledeshetfører til diskriminering på grunn av fordommer. Til tross for at forskning viser at folk med synlige kjennetegn (utseende eller opptreden) er mer utsatt for trakassering og eksklusjon enn andre, er holdningsdiskriminering fortsatt nærmest et ikke-tema i den offentlige debatt. Diskriminering av funksjonshemmede avgrenses gjerne til et spørsmål om fysisk tilgjengelighet, noe som fremstår langt mer ufarlig enn utestengelse fra arbeidsliv og utesteder. Mens fordommer er den vanligste forklaringen på diskriminering av kvinner og etniske og andre minoritetsgrupper, erfarer vi i vårt arbeid at så vel forskere som folk flest griper til alle andre forklaringernår de samme handlinger rammer funksjonshemmede. Utsagnet«det er ikke vondt ment» går igjen, og rettspraksisviser at saker som egentlig avdekker grov uforstand, er blitt bortdefinert som manglende tilrettelegging.Holdningsdiskriminering Samtidig vet vi at betydningen av diskrimineringsvernet er aller størst for enkeltpersoner som har blitt utsatt for holdningsdiskriminering. Når en person for eksempel har blitt nektet servering, oppleves dette som et direkte personlig nederlag, helt til personen får medhold i at dette var diskriminering. Utfordringen fremover er å sørge for at loven tas i bruk av alle som trenger den. Kommentaren sto på trykk i Selvsagt nummer 7. Les tilgjengelig PDF-utgave av Selvsagt.
«Fremstillingen av personer med nedsatt funksjonsevne i mediene» er den største rapporten av sitt slag i Norden, og er laget av institutt for journalistikk og mediefag,Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). I de utvalgte avisene har antallet nyheter om funksjonshemmede gått ned med hele 33 prosent fra 1993. Den kraftige nedgangen viser at journalister og redaksjoner ikke har fokuset på funksjonshemmede og sosialpolitikk. Det blir ikke prioritert av redaksjonene og fremdeles fremstilles funksjonshemmede stereotypt som helt eller offer, sier Elisabeth Eide ved HiOA. Hun har vært prosjektleder for rapporten, som er satt sammen av analyser og bidrag fra Jan Grue, Tonje Vold med flere. Mediene har stor makt og kan påvirke samfunnets syn på funksjonshemmede og funksjonshemmedes syn på seg selv, understreker Eide.Flere innsendte bidrag Rapporten viser at det er en nedgang i dekningen av artikler om personer med nedsatt funksjonsevne fra 1993 til 2003, mens det er en stabilisering 20032013. Nedgangen skyldes i all hovedsak at riksavisene har langt mindre dekning i 2013 og 2003, mens de fire regional- og lokalavisene har stabil dekning. Nyhetsdekningen minker spesielt,mens andelen innsendt stoff øker. Oppdragsgiver for rapporten er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og fungerende avdelingsdirektør Anna Bjørshol setter pris på økt kunnskap om mediepresentasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne: Rapporten bringer mye nytt, men den bekrefter også en del tidligere funn og antagelser hos folk som jobber med feltet, sier hun.Viske ut myter Bjørshol understreker at det er viktig at funksjonshemmede ikke bare fremstilles som «offer» eller «helt», og at mediene unngår å anvende nedverdigende ord og uttrykk i pressen og artikler. Det er også viktig at personer med nedsatt funksjonsevne blir inkludert i medieverdenen. Slik kan eventuelle myter om hva personer med nedsatt funksjonsevne ikke kan gjøre, brytes ned. Det er stort sett bedre å ha fokus på hva personer med nedsatt funksjonsevne kan gjøre, enn motsatt, sier Bjørshol. Ifølge rapporten virker de store mediene også nølende eller skeptiske til å ansette funksjonshemmede journalister, og det er liten rekruttering av funksjonshemmede til journalistutdanningene.
Vi vil ha like muligheter til å leve det livet vi vil, og til å delta i samfunnet. Politikerne har forstått det, og de har forstått at Borgerstyrt personlig assistanse, BPA, er et virkemiddel for å oppnå denne likestillingen. BPA handler om å få praktisk assistanse til å gjøre de tingene som vi ville gjort selv hvis vi ikke hadde en nedsatt funksjonsevne. Mandag 16. juni vedtok Stortinget at BPA skal bli en individuell rettighet for noen av oss funksjonshemmede med behov for assistanse. I proposisjonen som ligger til grunn for vedtaket, er nettopp denne definisjonen tatt med.Lønnsomt med BPA I debatten om rettighetsfestingen brukte helse- og omsorgsminister Bent Høie begrepet borgerrettighetstenkning om meningen med BPA, og regjeringen delte vår visjon om et samfunn der alle kan delta. Alt dette viser en likestillingstankegang mer enn en omsorgstankegang, og det viser oss at vi er på riktig vei. Regjeringen har ikke holdt sitt rettighetsforslag innenfor dagens kostnadsrammer for BPA, slik det forrige Stortinget ba om; de har bevilget mer penger. Samtidig gjør Martin Kolberg, som nå sitter i opposisjon, det til et poeng at penger brukt på BPA er penger som uansett må brukes til en eller annen form for assistanse til funksjonshemmede. BPA er altså ikke fordyrende. Vi er så enige, og vi legger gjerne til at BPA er samfunnsøkonomisk lønnsomt.Færre begrensninger Likestillingstanken vises igjen i den vedtatte lovendringen ved at den legger opp til å bruke BPA til likeverdig samfunnsdeltakelse. Flere av begrensningene som lå i forslaget fra den forrige regjeringen, er borte: Der vi før brukte støttekontakt for å kunne delta i fritidsaktiviteter, skal vi nå kunne bruke BPA. Regjeringen har presisert at du skal kunne krysse kommunegrensene med assistenten din. Funksjonshemmede barn får delta i familielivet på linje med andre barn, ved at de kan få en Borgerstyrt personlig assistent istedenfor å sendes bort på avlastning.Nødvendig å utvide rettigheten Vi har med andre ord politikerne med oss på tankegangen, og vi håper likestillingstanken er sterkt nok befestet hos dem til at de raskt tar opp arbeidet med å utvide BPA-rettigheten til å gjelde alle funksjonshemmede med assistansebehov. Det har de skrevet i proposisjonen at de vil, og det er nødvendig for å fjerne likestillingshindrene som ligger i den vedtatte lovendringen: At din rett til BPA skal vurderes ut fra hvor mange timers assistansebehov du har i løpet av uka, er både urimelig og urettferdig. Mange, særlig unge funksjonshemmede, har et lite assistansebehov målt i timer, men er avhengig av assistansen organisert som BPA for å følge studier og ta en jobb. Loven setter altså en begrensning som samfunnet taper arbeidskraft på. Avlastning skal kunne gis som BPA, men bare til funksjonshemmede under 18 år. Når foreldre til hjemmeboende funksjonshemmede barn over 18 år eller samboer/ektefelle til funksjonshemmede skal få avlastning, vil det fremdeles innebære å ta fra funksjonshemmede muligheten til et deltakende og aktivt familieliv og samfunnsliv.Tolkningsfrihet Retten til å delta i samfunnet har fått en aldergrense for oss funksjonshemmede. Aldersgrensen er til og med lavere enn den alderen politikerne ser for seg at vi skal nå før vi går ut av arbeidslivet. Vi mener dette er aldersdiskriminering. Sist, men ikke minst: Det som svekker BPA som likestillingsverktøy i dag, er kommunenes tolkningsfrihet. Vi har sett eksempler på at kommuner vil blande seg inn i både hvem som skal assistere oss, hva de skal assistere oss med og hvor og når vi skal få assistanse. Det er bra at regjeringen planlegger et nytt rundskriv i kjølvannet av lovendringen, men kun en tydelig forskrift vil forhindre at noen kommuner tillater seg tolkningsrom, og dermed at noen utsettes for kommunestyrt personlig assistanse.Manglende kommunal godvilje Vi har sett en tendens hos både nåværende og forrige regjering til å tiltro kommunene en godvilje til oss, en godvilje vi ikke alltid kjenner. Kanskje kjenner ikke Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget den hele tiden heller, siden komitemedlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet nylig oppfordret oss til å hjelpe dem med å følge opp kommunenes bruk av loven. En slik dugnad blant funksjonshemmedes organisasjoner vil neppe få alle kommunebyråkrater til å se oss som likestilte borgere. For noen vil vi alltid være brukere og omsorgsmottakere til en forskrift forklarer dem noe annet.