Dette er budskapet skuespiller og stand-up-komiker Fransesca Martinez vil ha frem i sin åpenhjertige bok What the **** is normal?. I boka går hun vår ide om normalitet etter i sømmene. I et samfunn som ønsker å fjerne den minste lille unormalitet, hvordan er det da å være funksjonshemmet?
Du kan kjøpe What the **** is normal?! på norske nettbokhandler.
Martinez gir oss et varmt og humoristisk innblikk i livet sitt. Boka handler om den lange veien mot å akseptere seg selv for den man er. Hun spør seg hvorfor vi tror at «normale mennesker» overhodet eksisterer, og kommer fram til at normalitet er en myte.
Hun finner tidlig ut at merkelappen «cerebral parese» ikke er noe for henne og bestemmer seg for å bruke ordet «wobbly» i stedet. Hun mener at det å sette merkelapper på folk er dehumaniserende, fordi merkelapper gjør at folk ikke trenger å tenke.
Hun er tidvis veldig morsom og gjenkjennelig. Hun er ikke redd for selvironi, og porsjonerer den perfekt ut i teksten. Allerede som barn gikk Martinez rett på sak og så veldig få begrensninger. Et eksempel er da hun, imidlertid med lite hell, skulle ringe på naboens dør og løpe derifra, og hun ble oppdaget fordi hun ikke løp fort nok.
Eller når hun har vondt i foten og får time hos en lege som knapt tør å se på henne. «Jeg hadde ingen anelse om at jeg kunne redusere en voksen mann til en slik tilstand – snakk om makt», skriver hun. Slik harselerer hun med fordommene hun møter, samtidig som hun gir oss innblikk i sin egen sårbarhet.
Dette er først og fremst en bok om en vanlig jentes oppvekst. Hun kan bruke funksjonsnedsettelsen som unnskyldning i en knipe tidlig i tenårene, men alltid med humor. Hun beskriver en tilnærmet normal tenåringstid, med et klasseromsmiljø som ikke alltid er like lett å takle. Sakte, men sikkert, lærer hun å stå opp for seg selv og vinne andres respekt.
Dette er en sterk og ærlig bok om oppvekst, og om å akseptere seg selv for den man er. Vi møter en sterk, ung kvinne som analyserer situasjoner hun er oppe i. Samtidig spør hun hva det er å være «normal» og om normalitet egentlig finnes, noe hun også utforsker i stand-up-showene sine.
«Jeg var ikke feil eller unormal eller funksjonshemmet. Jeg var meg. Jeg var bare meg. (…) Jeg var bare Francesca og Francesca var ‘wobbly’».