Kommunene fikk ansvar for å forvalte ordningen. Det har de gjort på en måte som har skapt kritikk.
I 2017 måtte statsråd Høie sende brev til alle ordførere med presisering av at alle kommuner skal gi funksjonshemmede muligheter til å få personlig assistanse. Ved utgangen av 2019 hadde 74 kommuner fortsatt ingen innbyggere med BPA. Veksten i antall BPA-ordninger har vært bare en brøkdel av det Stortinget og regjeringen forventet, og det er knapt noen ordning hvor Fylkesmennene gir så mange klager medhold og omgjør så mange av kommunenes vedtak.
Istedenfor et frigjøringsverktøy er BPA i realiteten en rettighet som funksjonshemmede med assistansebehov sjelden får benyttet seg av. Vi skal ikke være klienter av et helse- og omsorgsapparat, men selv kunne bestemme hvor vi skal leve, bo og få mulighet til arbeid og utdanning som alle andre. Det er selve grunnlaget for konvensjonen Norge ratifiserte i 2013, og som FNs spesialrapportør for funksjonshemmedes rettigheter kritiserte Norge for å ikke realisere senest våren 2020.
En av grunnene til FN-kritikken er at staten har overlatt ansvaret til kommuner. De rasjonerer ut det vi trenger, istedenfor å innfri det vi har rett til.
Det har ikke vært mangel på politiske løfter. I regjeringsplattformen fra 2018 lovet regjeringen å sørge for at BPA-ordningen fungerer etter hensikten. I regjeringsplattformen fra 2019 lovet regjeringen å gjøre BPA-ordningen til et likestillingsverktøy, ikke en helseordning. Det må nå bli realisert. Mens vi venter på det regjeringsoppnevnte utvalget som skal endre BPA-ordningen forventer vi at kommunene gjør det regjeringen og Stortinget har bedt dem om.
Vi ber ikke om nye løfter. Vi ber bare om at politikerne er lojale mot vedtak de allerede har fattet.
Dette debattinnlegget ble først publisert i Dagsavisen 7. oktober 2020.