Kjære deltakere i Stolthetsparaden 2017.
Fredag 3 juli 2015 var en dag jeg og min kone hadde gledet oss til i lang tid da vi skulle på konsert med Van Morrison, på Kongsberg Jazzfestival. Vi så fram til å oppleve fantastisk musikk sammen med andre kongsberg-folk.
Da vi kom til området foran utescenen, fikk vi en velkomst vi sent vil glemme. Sikkerhetsvakter tok med seg bevæpnet, uniformert politi og ga meg følgende valg: «Enten flytter du deg frivillig inn på kirkegården ved siden av eller så flytter vi deg.»
Det ente med at jeg fikk være på arenaen, nøye overvåket av sikkerhetssjefen. og jeg fikk ikke bevege meg rundt som jeg ønsket.
Hvorfor ville Kongsberg Jazzfestival kaste meg, en gift 35-år-gammel A4-mann, ut av konsertområdet, som er flat asfaltert parkerings-plass?
Jo, fordi jeg sitter i rullestol og derfor mente festivalens sikkerhetsfolk at jeg var en sikkerhetsrisiko i store folkemengder. Og at de mente var en risiko for at jeg kasta stolen på scenen.
At sikkerhetsfolk kan finne på å gjøre noe slikt, var sjokkerende. Men det som er langt mer sjokkerende, er at Likestillings- diskrimineringsombudet har kommet til at festivalen var helt innafor, juridisk sett, da de stengte meg ute. Eller som hun uttalte i et intervju: «Dette var ikke diskriminering, men vi må jobbe for at det aldri skjer igjen.»
Det er fordi vi i Norge har hatt en lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne med store smutthull. I Norge er det greit å diskriminere funksjonshemmede om du syns det er for dyrt å slutte med det. Eller hvis du mener det er for farlig for bevegelseshemmede, det kreves ikke mye dokumentasjon, fordommene mot funksjonshemmede sitter dypt hos ombudet.
Hvordan dette blir med ny diskrimineringslov, blir spennende å se, men jeg er skeptisk til om nytt lovverk hjelper når fordommene i samfunnet sitter så dypt.
Vi har kommet langt i vår kamp for at funksjonshemmede kan delta i samfunnet på lik linje med andre. Men vi har fortsatt en lang vei å gå før samfunnet er tilgjengelig, og lover, regler og holdninger sikrer at funksjonshemmede blir inkludert.
Jeg mener at vi skal være utålmodige.
Hvorfor skal vi være takknemlige når funksjonshemmede blir plassert på et eget område? Hvorfor skal vi godta at andre skal bestemme over oss? Vi må kreve å få være der vi vil være.
Vi må være synlige i samfunnet hver dag for å vise at vi er her hele tiden.
Vi må kreve vår rett til å delta på alle samfunnsarenaer.
Jo mer vi deltar i samfunnet, jo vanskeligere blir det å stenge oss ute.
I tillegg må vi alle være stolte over å være den vi er.
Støtter vi hverandre, så blir vi alle sterke nok til å kreve vår plass.
I dag skal vi gå en parade for oss selv og alle de som ønsker å gå, men ikke kan eller tør.
Men det som er like viktig er at vi er Stolt, Sterk og Synlig hver dag, hele året.