Kjære kjære Ann Kristin og kjære alle sammen
Gratulerer så mye med dagen, alle sammen, og gratulerer så mye med årets stolthetspris, Ann Kristin Krokan.
Herregud, så kult og ikke minst utrolig velfortjent. Som en ung aktivist for funksjonshemmedes rettigheter må jeg få si at jeg er både beæret og ydmyk over å få lov til å få si noen ord til deg i dag. Vi markerer 3. desember, og vi deler ut stolthetspris fordi funksjonshemmede er minoritet som oppleve en systematisk og strukturell diskriminering og grove menneskerettighetsbrudd hver eneste dag. Slik har det vært i lang tid, og enda har vi mange kamper igjen å kjempe. Derfor er det helt avgjørende, kjære Ann Kristin, helt avgjørende med slike ildsjeler som deg. Mennesker som tør, som har pågangsmotet og energien til å forandre på strukturene, til å utfordre normene og til å stå på barrikadene for det samfunnet vi ønsker å skape.
Det er helt avgjørende med gode rollemodeller, og du er en av dem. Det er avgjørende fordi funksjonshemmede blir i dag fortalt på så mange ulike måter at man ikke skal ta så stor plass, være så mye, kreve så mye, ikke ha store ambisjoner og sikte lavere. Tusen takk for at du i så mange år har utfordret disse forventningene, tatt din plass og eid den. Takk for at du har vært og er en så tydelig stemme i kampen vi alle står overfor. Det skaper ringvirkninger. Takk for at du tar plass, selv om vi alle vet hvor mye det koster.
Hvor mye det koster å kjempe for menneskerettighetene sine. Hvor mye det koster å ta sin rettmessige plass, hvor personlig det er, tøft det er, men samtidig viktig det er å ta den plass, heve stemmen sin, ta til motmæle, bære den stoltheten, være den stoltheten. Kjempe, kreve, være, puste. Og det er nettopp derfor vi deler ut en stolthetspris. Fordi vi skal sammen ta tilbake definisjonsmakten.
Du er ei som går i front, ei som sitter i førersetet i en kamp. En så viktig menneskerettighetskamp. Det er også derfor vi deler ut stolthetspris, fordi vi alle er en del av en likestillingskamp som vi skal føre sammen. Fordi funksjonshemmedes menneskerettigheter brytes hver eneste dag. Vi er Norges største, men mest diskriminerte minoritet. Og akkurat det er det faktisk ikke så mange som tenker over. Fordi den diskrimineringen vi opplever, kjenner på kroppen, de barrierene vi møter er blitt så internalisert, så vanlig og så akseptert at det nesten blir usynlig. Men de påvirker liv, de påvirker samfunnet i en retning som vi skal snu.
I dag feirer vi. Vi feirer oss selv, vi feirer vår verdi, våre ressurser, våre stemmer. Vi feirer at vi er en del av mangfoldet. Vi feirer fordi vi er stolte. Vi er så innmari stolte over å være de vi er, stolte over å forme samfunnet, stolte over å være funksjonshemma og å føre likestillingskamp. Samtidig som vi er stolte må vi bruke denne dagen til å kjempe.
Det å markere 3. desember og å dele ut stolthetspris gir meg kamplyst og gjør oss kampklare. Fordi vi tror på det samfunnet vi sammen skal bygge. Denne dagen er en påminnelse over kampene som fortsatt gjenstår.
Diskrimineringen vi opplever skjer på skolen, på utesteder, i arbeidslivet – overalt. De negative holdningene og fordommene kommer til uttrykk som “kan ikke de danse på et eget program”, «vi vil ikke ha sånn som deg her», «du burde ikke vært født” og hatefulle ytringer. 1 av 3 funksjonshemmede har opplevd hatefulle ytringer og trakassering.
Enda mer vanlig er hverdagsdiskrimineringen. At folk snakker til deg med babystemme, klapper deg på hodet eller henvender seg til den du er sammen med. Eller ikke regner med deg. Ikke synes det er viktig at du er representert. Overser, ignorerer.
Likevel er det så mange som ikke anerkjenner at funksjonshemmede er en del av en minoritet som blir sterkt diskriminert. Når vi ikke kommer inn på utesteder, ikke kan gå på nærskolen, ikke får jobb eller ikke kan ta toget – er det enda en tanke om at det dreier seg om funksjonsnedsettelsen og ikke hvordan vi har rigga samfunnet vårt. Men en kropp, en biologi er ikke et ideelt argument for å nekte noen en plass, en deltagelse, nekte noen frihet. Det er barrierer som hindrer likestilling. Og ja, Ann Kristin. Det kan vi være forbanna for. Vi skal ikke ha lua i hånda. Vi skal være rastløse og utålmodige.
Det er vi som har skapt samfunnet vårt, da er det også vi som kan forandre det. Det er mulig å skape et samfunn der alle er likestilt. Men likestilling kommer ikke av seg selv. Vi må satse og samfunnet må ta sitt felles ansvar. Når vi vet at over 100.000 kan og vil jobbe, men får ikke jobb. Bare det er 100.000 grunner til å markere 3. desember og til å dele ut stolthetspris. Frafallsprosenten i videregående skole er på nærmere 70 prosent, og 80 prosent av grunnskolene er ikke tilgjengelige for funksjonshemmede barn.
Så vi skal føre rettighetskamp. I dag, i morgen og alle andre dager. Vi skal heve våre stemmer, vi skal ta plass, få vår plass ved bordet. Være representert i arbeidslivet, i politikken, i filmer og i reklame.
Vi trenger, som du sier Ann Kristin, vi trenger et paradigmeskifte, vi trenger en menneskerettighetsrevolusjon.
Vi skal bevege oss fra omsorg til likestilling.
Vi skal bevege oss fra velferdsprosjektet til rettighetskamp.
Vi skal bevege oss fra bruker til borger.
Vi er kampklare, vi er mange, vi er her.
Vi er sterke, vi er synlige og vi er stolte.
Men en likestillingskamp er ikke noe vi kan føre alene. Vi må ha med hele samfunnet på laget. Og mitt ønske for 2021 er å se at funksjonshemmedes sin rettighetskonvensjon (CRPD) blir tatt inn i norsk lov.
Bare slik kan vi endre historien.
Kjære kjære alle sammen. Gratulerer så masse med dagen. Alle sine stemmer er så uvurderlig viktig om vi skal skape det samfunnet vi drømmer om.
Gratulerer så masse med velfortjent pris, Ann Kristin Krokan, du er helt rå og det å få lære av deg og føre likestillingskamp på samme lag som ditt er en ære.