Hei, alle sammen. Jeg heter Kristin. Så glad det gjør meg å få stå her sammen med dere.
Vi er veldig mange mennesker i verden. Hver av oss har sin definisjon på et verdig liv. Hver enkelt har tanker om hvordan vi vil leve, hva vi kan bidra med og hvor vi trenger støtte.
Noen av oss er fantastiske på kjøkkenet, men trenger at andre tar ansvar for økonomien. Noen er fryktelig handy og kan hjelpe til overalt, men trenger masse oppbacking hvis de må ta ordet i en forsamling. Andre igjen kan reise rundt og snakke foran mange mennesker, men trenger ledsaging på toget, på flyet, opp til scenen.
Slik er det med meg. Jeg må låne noen øyne, motta litt assistanse, for å kunne konsentrere meg om å være den jeg er og bidra med det jeg har.
Jeg har heldigvis i dag tilgang på denne assistansen. Kommunen valgte å innvilge BPA, borgerstyrt personlig assistanse, etter at jeg hadde argumentert for det i tre år. På det tidspunktet var jeg helt utslitt av å forsøke å leve livet mitt uten assistansen jeg trenger. Jeg hadde rett og slett blitt syk av det. I fem-seks måneder lå jeg der og prøvde å nullstille egne forventninger til meg selv og til livet. Det klarte jeg, nesten.
Men så kom vedtaket som forandret alt. Her står jeg, tre år senere, ferdigutdanna, med den mest givende jobben jeg kan tenke meg, og skjønner nesten ikke hva som traff meg. For meg var noen timer personlig assistanse i uka alt som skulle til.
BPA er lurt fordi du får den friheten du er født med, til å prøve, feile og vokse. BPA er lurt fordi det er et verktøy for likestilling som lar deg ta ditt ansvar som samfunnsborger. Det gir en stabil livssituasjon og mulighet for å være hovedperson i eget liv. Følelse av sammenheng og kontroll er avgjørende for både fysisk og psykisk helse, så BPA er også lurt fordi det forebygger sykdom.
BPA gir også mulighet til å hjelpe en venn, til å jobbe — lite eller mye — eller til å dra på interrail. BPA må bli en rettighet for alle som trenger det, og derfor står vi sammen nå.
Jeg vet at hver og én av dere har deres spesielle grunn for å være her. Kanskje har dere reist fra andre deler av landet for å delta i Ulobas Stolhetsparade. Eller kanskje dere bare tilfeldigvis har stoppet opp for å se hva dette er. Dere er uansett varmt velkomne til å stå sammen med oss, og gå sammen med oss til Jernbanetorget etterpå.
Alle som har funnet veien hit på den ene eller andre måten, er like verdifulle i kampen for et samfunn der alle får leve selvstendige og frie liv. Der alle regnes med, uten at det blir gjort noe nummer ut av det. For meg og for veldig, veldig mange andre som i dag får avgjort sitt livsgrunnlag av kommuner med presset økonomi, betyr det alt at vi står her.
Jeg føler meg privilegert fordi jeg får gå mot en bedre verden sammen med dere. Tusen, tusen takk.