Tekst: Tamarin Varner
Å ha BPA for meg betyr nøkkelen til frihet. BPA er alt for meg. Som en ung voksen kvinne er det ikke meningen at jeg skal være avhengig av min mor og far, og når de har tid til å hjelpe meg. Som forelder til en voksen kvinne så er det ikke meningen at man skal delta og assistere på arrangementer som kino, debattmøter og organisasjonsarbeid. De fleste begynner å ville flytte hjemmefra når man er 18 år, for da er man voksen ifølge norsk lov. For mange funksjonshemmede og andre som ikke mottar BPA som tjeneste eller ikke får dette innvilget er dette fortsatt en drøm.
Det er ingen hemmelighet at mennesker er bygd forskjellig. Noen liker å fokusere på styrke og har lyst å bli idrettsutøvere. Mens andre liker tall og likninger, og vil bidra med å holde orden på økonomi. Det er ingen som setter spørsmålstegn ved det. Men med en gang noen er per definisjon «annerledes» i dagens samfunn blir det plutselig mer enn ett spørsmål om hvorfor og hvordan.
Med BPA kan jeg selv delta aktivt
Man kan bli møtt med en holdning av usikkerhet og spørsmålstegn fra andre funksjonsfriske om mulighet for gjennomførbarhet. Jeg som lever med CP og er vant til den kroppen jeg har føler ikke på noe drastiske forandringer i hverdagen min. Jeg har noen utfordringer i den forstand at det er ikke alt jeg får til med mine to armer, men med BPA blir de utfordringene omgjort til mestring. Og er det ikke det vi alle vil for samfunnet? Å fremme mestring og en seiersfølelse i dagliglivet? BPA for meg handler ikke om å få service med alt i fanget hvor jeg våkner til nytraktet kaffe og frokost på sengen, eller å «kommandere» assistenten rundt med husarbeid.
Tvert imot! Med BPA kan jeg selv delta aktivt med å holde husholdningen ren, være selvstendig når jeg står opp og kunne være med å lage min egen frokost. Yngre barn kan delta aktivt med å hjelpe til i hjemmet, slik at når de velger å flytte ut en dag så er man trygg på seg selv og hvordan man ønsker å ha sitt eget hjem. Poenget med BPA er ikke å gå rundt og bekymre seg for om man har nok timer til å spise middag eller få hjelp med kveldstellet. BPA er ment for nettopp dette, å kunne klare begge deler. Det er en selvfølge for funksjonsfriske, hva med funksjonshemmede?
Løsninger som funksjonshemmede selv kommer med
Sånn som jeg opplever det i dag så kan det virke som man har glemt grunnkjernen til hvorfor BPA finnes. Og hvorfor kan det ha seg til? Min personlige mening er at de som mottar denne tjenesten blir sett på de «svake» i samfunnet. Og hvorfor lytte til oss? Hvorfor funksjonshemmede blir forespeilet som svak er nok på grunn av mangel på kunnskap, uvitenhet og kanskje nervøsiteten på å tråkke en funksjonshemmet på tærne. En funksjonsfrisk kan ikke vite hvordan det er å være funksjonshemmet og vice versa. Det vil nok aldri skje. Men hvorfor avvise og stille seg kritisk til løsninger som funksjonshemmede selv kommer med, når det er de selv (og de rundt) som kjenner det på kroppen?
Vi er nødt til å få et nytt løft i denne tematikken. Å være funksjonshemmet handler ikke bare om sykehusbesøk, svakhet eller en depressiv hverdag. Funksjonshemmede er kjærester, venner, barn og elever. Funksjonshemmede er arbeidstakere, studenter, foreldre og søsken. Funksjonshemmede ser på verden på sin egen måte og jeg tror vi er de mest løsningsorienterte. Noen er det av natur, mens andre er tvunget til det. Og slik at ingen mennesker er like, gjelder for funksjonshemmede også.
Det handler ikke om minimum for å overleve, det er helse. Likestilling handler om å leve.