Innlegg på åpen høring om rettighetsfesting av BPA 23.5.14:
Som daglig leder i samvirkeforetaket Uloba, har jeg snart 25 års erfaring med BPA, både personlig og på jobben. Uloba var pioneren, vi innførte, startet opp og utviklet BPA i Norge. Vi tilrettelegger i dag BPA-ordningene til mer enn 900 arbeidsledere.
Uloba er drevet og eid av målgruppa selv; funksjonshemmede – så vi vet at BPA virker! Hver eneste dag har vi kjempet for en individuell rettighetsfesting av BPA – men ikke for enhver pris.
Vi er glade for at vi nå er kommet et godt steg fremover. Vi kjemper videre hvis det er nødvendig for å nå målet vårt om en BPA-ordning som gir full likestilling og samfunnsdeltakelse.
Også denne regjeringen hevder å ha en visjon om et samfunn der alle kan delta. Dette kan dere stortingspolitikere nå bidra til å realisere, ved å vedta en sterkere og tydeligere rettighet enn det som ligger i lovforslaget. Det vi først og fremst etterlyser, er:
- en senkning av timegrensen
- en oppheving av aldersgrensen
- en tydelig forskrift til loven med nasjonale pålegg
Regjeringen ønsker økt yrkesdeltakelse hos funksjonshemmede. Den foreslåtte timegrensen for retten til BPA vil stenge ute funksjonshemmede med et relativt begrenset assistansebehov på 10 – 20 timer i uka, men timer som likevel er avgjørende for muligheten til utdanning og arbeid.
Øvre aldersgrense for BPA-retten på 67 år er ikke sammenfallende med ønsket om at arbeidstakere skal stå lenger i jobb, og være aktive i alderdommen. Gi i det minste eldre funksjonshemmede som har hatt BPA fra før, og som fortsatt kan fylle arbeidslederrollen, retten til å beholde ordningen!
Når BPA blir en individuell rettighet, må det ikke bare gi flere funksjonshemmede muligheten til å få assistansen sin som BPA. Vi som får rettigheten, må oppleve den samme friheten og selvstendigheten uavhengig av hvilken kommune vi bor i. Vi har allerede sett flere eksempler på BPA-flyktninger, funksjonshemmede som har sett seg tvunget til å flytte fra hjemkommunen på grunn av måten BPA der blir definert og praktisert.
I dag gis kommunene tolkningsmuligheter som eksempelvis hindrer oss i å reise, som hindrer oss i å velge våre egne assistenter, som hindrer fleksibilitet i ordningen og begrenser friheten vår. Stavanger kommune er det nyeste eksemplet på et BPA-anbud som beskriver en helsetjeneste, – som er noe helt annet enn BPA. De stiller krav om helsefaglig utdannet personell og krav om føring av pasientjournal hver tredje måned. Det gis heller ikke reell mulighet til å bruke timer fleksibelt. Innhold og elementer som gjør at ideelle aktører som Uloba tvinges av banen.
BPA utvannes og Stavangers innbyggere mister på denne måten rett til den reelle BPA-ordningen. Vi ser ofte eksempler på at kommuner mangler både kompetanse på, og forståelse av BPA. Vi har undret oss mye over den kompakte motstanden mot BPA. I tillegg til å være et likestillingsverktøy for funksjonshemmede, som barnehageutbyggingen var det for kvinner, er vi er absolutt overbeviste om at BPA er økonomisk lønnsomt, også for kommunen.
Når politikere på nasjonalt nivå nå viser økt forståelse av ordningen, hjelper det oss likevel lite hvis defineringen av hva BPA overlates til den enkelte kommune. Dere må hjelpe kommunene med klare retningslinjer! Det er helt avgjørende at rettighetsfestingen må følges av nasjonale pålegg om hva BPA skal være. Eksempelvis må det stilles krav til arbeidslederopplæring, og det kan ikke, fra kommunens side, stilles krav om helsefaglig utdannelse hos assistenter – da blir det ikke lenger BPA.
Vi må få en forskrift som inneholder en tydelig BPA-definisjon i tråd med intensjonen, og som dermed sikrer lik praktisering av BPA i alle kommuner. Forskriften må stille krav om å bygge på Norsk standard 8435 for BPA, og den må være i samsvar med FN-konvensjonen for funksjonshemmede.
BPA er myndiggjøring og investering i så vel enkeltmenneske som samfunn. Jeg gjentar det enkle kravet: jeg vil og kan selv ta ansvar for mitt liv. Jeg ønsker å bestemme hvem som skal assistere meg, til hva, når og hvor! Folk som kan ta ansvar for seg selv, bør ikke bare ha rett til det. Dere andre har plikt til det. Den plikten må også gjelde funksjonshemmede.
Vibeke Marøy Melstrøm, daglig leder Uloba, På vegne av vanvittig mange!