Det er dere som står i veien for vår frihet nå. Det er deres trassige tolkning av loven som gjør at vi funksjonshemmede ikke får leve et selvstendig liv likestilt med andre. Borgerstyrt personlig assistanse, BPA, er blitt en rettighet for at funksjonshemmede nettopp skulle få selvstendighet og frihet til livsutfoldelse. Bare med BPA kan vi selv bestemme hvem som skal assistere oss, hva vi skal assisteres med, hvor og når. Men kommune-Norge har sine måter å hindre denne selvstendigheten: «Det blir vanskelig å holde kontroll med at tjenestemottaker får god kvalitet på tjenesten.» Slik lyder argumentet mot å la oss ta med BPA på reise. Det stemmer ikke, for som arbeidsledere tar vi selv ansvar for at assistentene utfører assistanse med god nok kvalitet. Kan det være vår tilværelse dere er redde for å miste kontrollen med? «For å få BPA må du være i stand til å være arbeidsleder for assistentene dine» hevder noen av dere. Feil; den oppgaven er det mulig å overlate til en fungerende arbeidsleder, og retten til BPA omfatter dermed også barn og utviklingshemmede. Hvorfor skal ikke utviklingshemmede få den samme friheten og selvstendigheten som andre Og hvorfor unner dere ikke funksjonshemmede barn en oppvekst sammen med søsken og venner i nærmiljøet, men sender dem på såkalt avlastning? «BPA kan du bare få hvis du har et stort assistansebehov og er under 67 år,» får noen høre. Feil igjen. Den individuelle retten til BPA kommer i tillegg til den plikten kommunene allerede har til å vurdere hensiktsmessigheten ved BPA for alle funksjonshemmede som ønsker å få assistansen sin organisert slik. Hvor mye av det administrative arbeidet i en BPA-ordning vi vil gjøre selv, og hvor mye vi vil engasjere oss personlig for likestillingsverktøyet BPA, kan variere. Kommuner som innfører tjenestekonsesjon istedenfor å inngå avtale bare med én BPA-aktør, gir oss muligheten til å velge dette. Kan dere ikke i det minste ta oss med på råd før dere bestemmer dere for å innsnevre også denne valgmuligheten? I tillegg opplever vi at kommuner vil styre og kontrollere hvilke aktiviteter vi bruker BPA til, og krever at BPA-aktørene har en vikar-pool, det vil si assistenter som vi ikke har rekruttert selv. Dette svekker B-en i BPA: borgerstyringen. Når vi er klare til å ta plass i førersetet i vårt eget liv, sitter det en kommunebyråkrat der. Hvorfor holder dere tilbake en tjeneste som ikke bare bidrar til likestilling og økt samfunns- og yrkesdeltakelse, men som også viser seg å være rimeligere enn hjemmetjenester? Under Arendalsuka gir vi dere muligheten til å svare, når vi inviterer dere til debatt om Borgerstyrt personlig assistanse. Debatten har fått tittelen «Pengene eller livet», fordi dere gir oss grunn til å tvile på hva dere verdsetter høyest. Publisert i Dagsavisen Av Ann Kristin Krokan, politisk leder i Uloba Independent Living Norge SA