De rettsløse barna

I sommer kom nyheten om at et økende antall barn tas hånd om av barnevernet etter at foreldrene er fratatt omsorgen på grunn av omsorgssvikt. Ideelt sett skal alle andre tiltak være prøvd før barnet flyttes vekk fra familien og over i et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Det bærende prinsippet i barnevernsarbeidet skal alltid være barnets beste. Én gruppe barn blir alltid glemt i slike sammenhenger: Barn med omfattende funksjonsnedsettelser og stort assistansebehov. Avlastning. Historien er gjerne slik: Etter år med nattevåk, dobbelt- og trippelarbeid, sosial isolasjon, dårlig samvittighet for søsken som ikke får den oppmerksomheten de har krav på, følelsen av å komme til kort overfor både det funksjons­hemmede barnet og hverandre, kaster det utslitte foreldreparet inn håndkleet og henvender seg til kommunen: «Vi klarer ikke mer — vi ­trenger hjelp!» Og hjelpen får de oftest i form av tilbud om å plassere det funksjonshem­mede barnet i en «barnebolig» eller «på avlastning» i en institusjon eller et avlastningshjem. Mange foreldre kjenner til at det er dette kommunen vil tilby, og derfor har de drøyd i det ­lengste med å be om hjelp. De ønsker ikke å sende barnet fra seg til fremmede, men nå er grensen nådd og de har ikke noe valg. Hvordan føles det å sende fra seg et sårbart lite men­neske, kanskje uten språklig evne til å fortelle mamma og pappa hvordan hun/han har det blant disse fremmede? Et lite menneske som trenger bistand til personlige og intime gjøremål som å spise, dusje, gå på do og legge seg, og som derfor har større sjanse for å bli utsatt for voksne med onde hensikter, jo flere hun/han må tåle å bli assistert av? Drøyer. Det er ikke rart at foreldrene drøyer i det lengste med å be om hjelp. Det rare er at disse barna ikke får den samme behandlingen som andre barn. For det kreves ikke at alle andre tiltak skal være prøvd før funksjonshemmede barn flyttes ut av familien. Få av disse familiene blir informert om ordningen med Borgerstyrt personlig assistanse — BPA. En ordning som inne­bærer at familien selv velger assistenter for sitt barn, og at assistentene bistår barnet der barnet og familien er — hjemme, på ferie, i familieselskap, på tur. Foreldrene, som har rollen som arbeidsledere for assi­stentene, bestemmer hva assistentene skal bistå barnet med, når og hvor, innenfor det timetallet som kommunen har innvilget. Det er heller ikke vanlig praksis at familien ved behov gis lån/tilskudd til å bygge på huset eller flytte til en større bolig for at assistanse i hjemmet skal være praktisk mulig. Teoretisk rettsvern. Når en person, voksen eller barn, plasseres i en institusjon mot sin vilje, foreligger det et tvangs­vedtak av en eller annen art. Det kan dreie seg om en dom i en rettssak som fører til fengselsstraff, eller et vedtak i en Fylkes­nemnd, som kan innebære at et barn plasseres i en barnevernsinstitusjon. Funksjonshemmede barn, derimot, kan sendes på institusjon uten noe legitimt tvangsgrunnlag. Disse barna kan sendes vekk fra familiene sine på grunnlag av skjønnsmessige vurderinger hos kommunale saksbehandlere. Her er ingen sakkyndigvurde­ringer eller Fylkesnemnder. Og her er det altså ikke snakk om omsorgsovertakelse eller omsorgs­svikt fra foreldrenes side, de er bare utslitte. Avlastning heter det. Men det er foreldrene som trenger avlastningen. Det er foreldrenes og øvrige families beste, som er utslags­givende for at barnet flyttes. Overkjøres. Paragraf 8 i Barnekonvensjonen sier: «Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold.» Og paragraf 9: «Barnet skal ikke atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.» Stortinget har vedtatt rett til Brukerstyrt personlig assistent (BPA) for noen grupper funksjonshemmede, og familier med funksjonshemmede barn skal kunne velge BPA i stedet for avlastning. Likevel blir foreldre fortsatt møtt med at barn ikke kan ha BPA. Eller kommunen overstyrer foreldreansvaret ved å påstå at barnet er for sykt til å ha BPA og trenger bistand fra helsefaglig personell. Selv om mor og far — uten noen form for helsefaglig ­bakgrunn — har bistått barnet i alle år, og er både villige og ­kompetente til å lære opp ­personlige assistenter og til å ta ansvar for assistansen. Med BPA i hjemmet får barnet få og ­kjente personer å forholde seg til, i trygge og kjente omgivelser med foreldre og eventuelle søsken. Barnets beste Funksjonshemmede barn omtales som «barn med spesielle behov». De er ikke det. De har akkurat de samme behovene som andre barn. Behov for kjærlighet, trygghet, nærhet, omsorg, tilhørighet og identitet. De fleste barn har best tilgang på dette i sitt eget hjem. Det er hardt for utslitte foreldre til funksjonshemmede barn, som ikke har sovet en sammen­hengende natt på flere år, å dekke disse behovene i tillegg til de praktiske kravene i hver­dagen. De skulle hatt støttetiltak fra dag én, før de ble så presset at atskillelse fra barnet framstår som eneste løsning. De trenger avlastning, men ikke på bekostning av barnets behov og rettig­heter. Prinsippet om barnets beste må gjelde også her. Flakkende. Folk blir flak­kende i blikket hvis vi spør: Ville det ikke være bedre å sende de ikke-funksjonshemmede søsknene på avlastning eller i barnebolig, de ville trolig tåle det bedre. De har språk, så de kan fortelle hvordan de har det, og de trenger kanskje ikke hjelp med intime ting. Så kunne mor og far bruke kreftene på det funksjons­hem­mede barnet, som kanskje trenger dem aller mest. En absurd tanke, ikke sant? Man kan da ikke sende friske, normale — uskyldige — barn vekk fra familien, til en institusjon Men det kan man altså ­gjøre med funksjonshemmede barn. De rettsløse barna. Annerledes­barna, som selv må bære skylden for funksjons­nedsettelsen sin. KRONIKK I VÅRT LAND 13.8.2015