Marianne Knudsen er klar for å jobbe. Det formidlet hun også tydelig både til saksbehandleren på møtet og for alle på visjonssamtalen om funksjonshemmede og jobb på Litteraturhuset 5. mai.
– Jeg har gode karakterer på skolen, sa hun.
– Jeg ønsker å bidra, jeg ønsker å være ute i jobb.
Så fortalte Marianne Knudsen om Nav-møtet nylig, som skulle handle om utdanning.
– Rådgiveren sa: «Uansett begynner vi møtet med å utforme søknaden om trygd.»
Drøyt 85.000 funksjonshemmede står i dag ufrivillig utenfor arbeidslivet. Mange ungdommer står på utsiden av både arbeidsmarkedet og studenttilværelsen på grunn av funksjonshemmende barrierer i omgivelsene.
Vi er enige om at flere må kunne jobbe
Uloba – Independent Living Norge SA, NAV, interesseorganisasjoner og politikere jobber alle for å endre på dette. Derfor møttes vi til brobygging og løsningsdrøfting for å markere den europeiske Independent Living-dagen.
I panelet satt Unge Funksjonshemmedes generalsekretær Synne Lerhol, leder av Norges Handikapsforbunds Ungdom, Henriette Nilsen, Unge Høyres nestleder Mehmet Kaan, AUFs nestleder Ina Libak, og Øystein Hvenekilde Fylling , som er avdelingsleder for NAV Sagene. Ordstyrer var Ulobas egen Hilde Sofie Nilsson.
Hva må til?
Hva tror de enkelte representantene må til for å bygge ned funksjonshemmende barrierer i utdanning og arbeid for å få flere i jobb? Det spørsmålet ble stilt tidlig i debatten.
Her var det bred enighet om at det er nødvendig med mange ulike tiltak samtidig. Noe som tidlig ble trukket fram av ungdomspolitikerne og bifalt av resten av panelet, var behovet for en stor holdningsendring både i NAV-systemet og samfunnet forøvrig. Oppmerksomheten må flyttes fra medisinske og praktiske utfordringer, over på ressurser og muligheter hos den enkelte og omgivelsene.
NAV-representant oppfordret til å klage
Å bli forevist trygd kun på bakgrunn av funksjonsnedsettelse slik Marianne Knudsen ble, er både unødvendig og svært diskriminerende. Øystein Hvenekilde Fylling i NAV oppfordrer henne og alle som opplever noe lignende, til å sende inn en serviceklage på NAVs nettsider.
Også det å se på arbeidslivet som en del av et hele, og styrke rett til assistanse og universell utforming slik at alle kan ferdes fritt, ble nevnt. Flere påpekte også viktigheten av et NAV som har kapasitet til å følge opp over tid. Ikke minst bør de stille opp med et godt system når jobbmuligheten plutselig dukker opp, samt høyere bevilgning til gjennomgående forskning.
Utdanning er avgjørende
Tallenes tale er klar: Sysselsettingen stiger jevnt fra 44% blant funksjonshemmede som går ut av videregående, og helt til 77% blant dem som har en utdanning på fem år eller mer. Hvordan øke antall unge funksjonshemmede i høyere utdanning?
Som Synne Lerhol påpekte, er dagens situasjon at mange fullfører skoleløp på tross av manglende pensum, utilgjengelig nærskole og hjelpemidler som uteblir, mens andre faller av før de kommer så langt. Viktigheten av at alle må få et inkluderende og faglig tilfredsstillende utdanningsløp allerede fra barnehage og grunnskole, ble påpekt av begge interesseorganisasjonene.
Ungdomspolitikerne var opptatte av å videreføre og utvide BPA- og funksjonsassistanseordningen. De ønsket likebehandling på tvers av kommunene, at rettighetsfestinga skal gjelde flere og at man skal ha rett til funksjonsassistanse i utdanning og praksis.
Håndterlige utfordringer — og kunnskapen som trengs
Timene på Litteraturhuset var preget av stor grad av enighet. Vi vet noe om hvor vi står, og mye hvor vi vil. Arrangementet ble likevel langt fra noe ekkokammer; både fra scenen, salen og over Facebook kom verdifulle innspill til vårt felles videre arbeid.
At 80% av alle landets skolebygg ikke er utformet for at alle skal bruke dem, at motiverte studenter tvinges til å droppe ut fordi de bare har nok assistanse til å komme seg rundt og få i seg mat, at fulltidsjobb og god inntekt er fullt mulig å oppnå med eller uten fungerende armer og bein, og at mange flere ville turt å satse hvis de ikke hadde blitt presset ut i første og beste jobb. Dette var nyervervet og avgjørende kunnskap for flere ansatte i offentlig forvaltning, rekrutteringsbyråansatte, politikere og mange andre som fulgte arrangementet.
Hver og én av oss har påtagelige muligheter til å påvirke, ved holdningsskaping, saksbehandlingspraksis, politisk press eller på andre områder. Vi er realitetsorienterte, vi ser ekte engasjement som strekker seg lengre enn oss funksjonshemmede imellom.
Vi har håndtert dette før
Ann Kristin Krokan fra Uloba beskrev avslutningsvis virkeligheten den gang hun avsluttet videregående på 70-tallet, og det ikke var økonomi i landet til å sende noen på trygd unødig, hvilket sørget for at både studentboliger, jobb og andre praktiske utfordringer lå tilrette. Derfor vet vi også at vi har håndtert dette før.
Det er lett å være optimistisk nå, både på vegne av Marianne og andre engasjerte, flotte ungdommer — og på vegne av alle oss som kan få gleden av deres verdifulle bidrag i årene som kommer.
Vi i Uloba vil benytte anledninga til varmt å takke alle som kom til Litteraturhuset, eller fulgte debatten på nett. For den som ikke fikk anledning, men gjerne skulle sett den: fortvil ikke. Opptaket ligger fortsatt på Ulobas side på Facebook (link).
Kristin Torske,
Prosjektmedarbeider i Ulobas Prosjekt «UNG».