En mann med minibuss møtte gruppa på flyplassen, og rullestoler ble spent fast på taket. Etter nesten to timers kjøring ankom gruppa basecampen. Stedet som alle skulle bo på de neste ukene, var tilrettelagt med rullestolramper, to rullestoltilgjengelige rom, fire bad med dusj, toalett og vask. Sanden var gjort flatere og hardere. Sterke menn hadde sagt seg villig til å bistå der det trengtes. Tre kvinner hadde ansvar for matlaging, klesvask, vask av bad og andre gulv.
Seks turdeltakere hengte opp hengekøyene sine i en Malokka innerst i basecampen. Alle fant sine egne metoder for å komme oppi og ut av hengekøyene. En flytta inn på et rullestoltilgjengelig rom, og hengte opp hengekøya der.
Etter noen dager flytta to ut av basecampen, og fikk hjelp til å henge opp hengekøyene ved et utsiktspunkt nær vannet der man kunne sovne til solnedgang, og våkne til delfinskvulp.
Elvebåttur
En dag var satt av til båttur på en kanal der det var brunt vann. Der levde det blant annet piraya, kaiman, og mange ulike fuglearter. For å klare denne dagsturen gikk vi fra basecampen og ned til vannet, der vi ble hentet av en toetasjes båt.
Noen bidro med å trille rullestoler der det var nødvendig, og kajakker ble løftet om bord i elvebåten. Småbåter ble benyttet for å frakte rullestoler, krykker og turdeltakere til turbåten. Det var alltid mennesker tilgjengelig hvis man trengte assistanse til å bære eller til å balansere seg i land da gruppa hadde kommet frem dit man skulle.
En kokk var med om bord, slik at vi fikk servert mat når vi var sultne, og noe kaldt å drikke når vi var tørste. Noen fikk seg en padletur på elva. Da gjaldt det å ikke velte, for i dette brune vannet var det levende vesener med uhyggelige tenner. Etterpå gikk vi om bord i turbåten og fisket piraya fra det samme vannet som vi nettopp padla på.
Besøkte en familie i jungelen
Vi hadde planlagt å padle over hav med bølger, og inn i jungelen, for å besøke en familie med to barn. For å komme seg i land langt inne i jungelen, måtte man tørre å bli våt, og bruke armmuskler eller beinmuskler. Et godt støtteapparat assisterte der det trengtes. Åpen kommunikasjon var nøkkelen.
Alle kom opp til der familien bodde, med eller uten assistanse opp av kajakkene. Det ble benyttet freewheel på det ulendte terrenget, og noen brukte krykker. Familiefaren gruppa besøkte, og flere andre, bar rullestoler opp det siste stykket for å komme inn i huset deres. Man måtte over en del sand, og litt oppover en bakke med hard sandbunn. De hadde også gjort i stand et toalett for oss i jungelen.
I basecampen var det stødige tomannskajakker, og mer ustødige enmannskajakker. Kano var tilgjengelig, og det
kunne leies robåt eller motorbåt. Brasilianske assistentervar med i tomannskajakker og kano. Vi padlet i nærheten av hverandre og hjalp hverandre som et team. Gruppa hadde noen felles aktiviteter, og vi ble også delt i mindre grupper slik at man kunne oppleve det man ønsket og bruke tiden godt.
Det var laget et bredere toalett på en restaurant i nærheten av basecampen som vi besøkte.
Pionerarbeid
Dette var et pionerarbeid, og en prøvetur som ikke har blitt gjort før på en slik måte. Alle turdeltakerne hadde hver sin rolle i forberedelsesprosessen, og på turen. Norske og brasilianske samarbeidspartnere sin innsats betydde alt.
Sammen klarte vi å fullføre noe som startet som en ide i mitt hode for fire år siden. En slik tur krever trening, og det er viktig å ha padlet en god del i forkant av turen. Det frister selvsagt til gjentakelse, og flere turer er under planlegging allerede.
Denne reportasjen ble første gang publisert i Selvsagt nummer 13.
Les PDF-utgaven av Selvsagt nummer 13.
Les også:
