I rullestol med assistent
78.000 funksjonshemmede uten arbeid ønsker seg jobb.
Foto: Christian Houge

Arbeidsliv

Bare 43 prosent av funksjonshemmede er i arbeid. Vi vet at mange ønsker seg ut i arbeidslivet og at arbeid ofte er den beste veien til et fritt og selvstendig liv.

​Manglende yrkesdeltagelse kan skyldes mange forhold, men arbeidsgiveres holdninger, lav utdanning, liten vilje hos arbeidsgivere til individuell tilpasset arbeid, samt manglende tilgjengelighet til kommunikasjonssystemer og til selve arbeidsplassen, er noen av årsakene.

Mange funksjonshemmede forteller om avslag etter avslag på søknad til jobber de er godt kvalifisert for, og undersøkelser viser at funksjonshemmede er de minst attraktive på arbeidsmarkedet.

Et stort holdningsskapende arbeid må videreføres. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven må gjøres kjent og benyttes. Pådriverarbeid for sterkere rettigheter og bedre ordninger er store utfordringer som ligger foran oss. 

Uloba som arbeidsplass er unik og et eksempel til etterfølgelse: Med sine nær 100 administrativt ansatte, og som arbeidsgiver for om lag 5.500 personlige assistenter, er Uloba i dag en av Buskeruds største arbeidsplasser. 63 prosent av de ansatte i administrasjonen er funksjonshemmede, og målsettingen er at 50 prosent både av administrasjonen og av ledelsen skal være funksjonshemmet.

Kalde fakta 

Tall fra 2. kvartal 2011 fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at 78.000 funksjonshemmede uten arbeid ønsker seg jobb. Andelen har vært stabil de siste tre årene, til tross for regjeringens uttalte ønsker om flere funksjonshemmede i arbeidslivet. Av 312.000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede oppgir om lag 78.000, eller 25 prosent, at de ønsker arbeid.

Ifølge SSB tjener funksjonshemmede 75 prosent av gjennomsnittlig bruttolønn.
Blant funksjonshemmede i alderen 15-66 år var 42 prosent sysselsatt. Til sammenligning var andelen sysselsatte i hele befolkningen på 74 prosent.

Blant funksjonshemmede menn i alderen 40-60 år går utviklingen i feil retning. I denne gruppen sank andelen sysselsatte fra 2010 til 2011 med hele åtte prosentpoeng. Blant yngre menn og kvinner med funksjonsnedsettelser var det bare mindre endringer. 

Loven krever innsats!

Loven pålegger arbeidsgivere ikke bare å unngå å diskriminere, men også å jobbe aktivt for likestilling. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven inneholder blant annet en bestemmelse om aktivitetsplikt, som klart sier at arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Man er altså pålagt å ha en bevisst strategi, et mål for arbeidet og at noen skal være ansvarlig for tiltakene.
 
Aktivitetsplikten sier at arbeidsgivere skal undersøke om det de gjør, eller har planer om å gjøre, får ulik virkning for funksjonshemmede sammenliknet med andre.

Disse arbeidsgiverne er omfattet av aktivitetsplikten:

  • Alle offentlige arbeidsgivere – store og små
  • Private arbeidsgivere med mer enn 50 ansatte
  • Arbeidslivets organisasjoner

Hva kan myndighetene gjøre?

Stat og kommuner må begynne å ansette funksjonshemmede. Bruk gjerne kvotering. Gradert uføretrygd må brukes mer for å kompensere for redusert arbeidsevne. Bruk gjerne midlertidige tilskudd og andre tiltak for at funksjonshemmede selv kan jobbe seg inn i ordinært arbeidsliv.

Bruk holdningskampanjer rettet mot allmennheten og næringslivets organisasjoner. Bruk aktivitets- og rapporteringsplikten i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven aktivt, til å påse at virksomhetenes ansettelsespolitikk er ikke-diskriminerende.

Hva kan du gjøre?

Når du står overfor valget mellom en ansettelse med varig lønnstilskudd og en passiv tilværelse som trygdemottaker, er det ikke vanskelig å forstå at du velger det første. Hva kan du gjøre om du er i denne situasjonen? Husk at du har rett til en arbeidsevnevurdering. NAV har også et egenvurderingsskjema, der du selv skal vurdere hva som er dine styrker og svakheter, hva som hindrer deg i komme i jobb, og hva du mener må til.
 
På samme måte som andre mennesker vurderer hvilke jobber de passer til og er kvalifisert for, må funksjonshemmede kunne forlange tiltro til at vi evner å gjøre det samme. Om du mener at du ikke har redusert arbeidsevne, så ikke la NAV eller andre overbevise deg om det motsatte. Ta opp alternativer til lønnstilskudd.
 
Trenger du arbeidsplasstilpasning? Hjelpemidler? Transport? Funksjonsassistanse? BPA? Dersom lønnstilskudd må til, så sørg for at det – i hvert fall i første omgang – blir tidsbegrenset. Da får du vist hva du kan, og du har fått arbeidserfaring.

Politikerne sier at de vil – men gjør de det på riktig måte?

Følgende finnes i regjeringens Soria Moria-erklæring fra 2009:

"Kamp mot arbeidsledighet og for et inkluderende arbeidsliv er et hovedmål for vår politikk. Menneskene er vårt lands viktigste ressurs. For den enkelte er arbeid den viktigste sikring for egen inntekt".

Lønnstilskuddsordningen

Undersøkelser viser at funksjonshemmede fortsatt er de minst attraktive på arbeidsmarkedet, myndighetenes «løsning» er å gi arbeidsgiveren et lønnstilskudd for å ha deg i arbeid.

Det kan imidlertid være god grunn til å advare mot tidsubegrenset lønnstilskudd (TULT). Denne tilskuddsordningen innebærer at staten subsidierer en arbeidsplass som arbeidsgiveren skulle betalt for. Lønntilskuddsmottakeren fortrenger dermed en som burde fått jobben på ordinære vilkår. Dette kan sammenlignes med sosial dumping: Om du er en blind revisor, betaler NAV for jobben du gjør. Om du er en revisor som kan se, skal arbeidsgiveren betale. Er dette riktig?
 
Gjennom å bruke tilskuddsordningen som verktøy for å øke andelen funksjonshemmede i arbeidslivet fritar myndighetene arbeidsgiveren for ansvar, i stedet for å legge til rette for at flere kan delta i ordinært arbeid. Mange politikerne er lite kritiske til lønnstilskudd fordi de ikke ser forskjellen mellom nedsatt funksjonsevne og nedsatt arbeidsevne.

Gi oss verktøyene!

Alternativer finnes. Det er 70 000 funksjonshemmede i Norge som gjerne vil jobbe. I stedet for tilskuddsordninger bør myndighetene heller satse på ting vi vet virker, slik som BPA, funksjonsassistanse, transport, universell utforming og hjelpemidler slik at funksjonshemmede får det de trenger for å utføre arbeidsoppgaver og fylle en ordinær jobb.

Vi må slutte å tenke at det er den enkelte som utgjør problemet, og forstå at det er samfunnet som må tilpasse seg mangfoldet i befolkningen.

Nye grep?

I årene som kommer, vil Norge ha behov for arbeidskraft. De siste årene har det blitt et forsterket fokus på at funksjonshemmedes arbeidskapasitet blir benyttet, ikke minst fra politiske myndigheter og partene i arbeidslivet.
 
Regjeringen la fram en egen jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne i forbindelse med statsbudsjettet for 2012. Denne skisserer barrierer som må jobbes med for å øke funksjonshemmedes muligheter for jobb og foreslår tiltak som må utvikles eller forbedres for å øke sysselsettingen. Hovedmålgruppen er unge på vei inn i jobb.
 
Regjeringens strategi viser at den anerkjenner og er bevisst på hvor viktig universell utforming av bygg og kollektivtrafikken er, for at funksjonshemmede skal kunne være i jobb. Videre vektlegger regjeringen assistanse og hjelpemidler. Unge under 30 år som har behov for arbeidsrettet bistand for å komme i jobb er den målgruppen som blir prioritert høyest gjennom strategien.

Strategien har et langsiktig perspektiv. De tiltakene strategien inneholder for 2012, skal være en start, og det skal legges inn flere tiltak i årene framover. Det betyr at man prøver ut ulike tiltak og trekker lærdom av det man gjør underveis.

De viktigste tiltakene i 2012 er:
  • 500 egne tiltaksplasser.
  • Tilskudd som dekker utgifter ved tilrettelegging av arbeidsplassen.
  • Tilretteleggingsgaranti som sikrer samordning av virkemidler og god kontakt med NAV.
  • Funksjonsassistenter og mentorer som skal bistå funksjonshemmede.
  • Arbeidslivcoacher som skal støtte arbeidsgivere
Skriv ut Tips en venn